(intervju opprinnelig publisert 1988)
Oslo: «Talk Is Cheap» heter Keith Richards første solo-CD/LP. En tittel som i all enkelthet oppsummerer Richards grunnfilosofi: musikk betyr mer enn ord.
Men selv om det er musikken som betyr noe, forhindret det ham ikke fra å komme til Oslo, hvor vi lørdag ettermiddag fikk nærmere en times prat med den legendariske riffkongen fra Rolling Stones.
– «Talk Is Cheap» er et resultat av at Rolling Stones for tiden ligger i dvale. Jeg har ikke noe ønske om å pensjonere meg. Tvertimot. Jeg vil betrakte det som en fiasko, et svik hvis jeg slutter å spille rock bare fordi jeg blir 50 eller 60 år. Jeg vil fortsette med dette til jeg dør. Jeg vil ta med rocken inn på gamlehjemmet, hvor den kan eldes med verdighet, sier Richards.
Levd hardt
Gitaristen blir 45 om snaue to måneder, og det vil være galt å påstå at han ser noe yngre ut enn sine 44 år. Hans harde og velpubliserte liv med kompromissløs rock’n roll, heroinavhengighet og et stort alkoholkonsum har etterlatt markerte og værbitte drag i ansiktet. Og seiv om det nå er mange år siden han ble stoffri, legger han ikke skjul på sin store begeistring for whiskey.
Under vårt møte balanserer han en Jack Daniel i ene handen, mens den andre tvinner en røyk. Et par ganger strekker han ut armen for påfyll, og det er ikke vanskelig å se at han har fått noen drinker også tidligere på dagen.
Våken og oppmerksom
Likevel er hans blikk glødende og levende, og gjennom hele samtalen viser han våken oppmerksomhet. Han følger tråden og leverer både gjennomtenkte og reflekterte svar.
Moralistene må rase, men det er ikke uten at tankene går til Keith Richards arrogante svar vedrørende sin tidligere livsstil: «Jeg har aldri hatt noe problem med stoff. De eneste problemene jeg har hatt har vært med politiet».
– Myten om meg har aldri interessert meg. Jeg har levd mitt liv og skapt min musikk uavhengig av alt det der. Og seiv om jeg aldri har lagt skjul på at jeg har brukt stoff preges nok myten om meg vel så mye av hva folk ønsker å tro. Alt jeg kan si er at jeg lever og skaper musikk fremdeles, kommenterer Keith Richards.
Som imidlertid bekrefter at livet som familiefar (foruten to nesten voksne barn, har Keith to småjenter med sin kone Patti Hansen) utvilsomt har påvirket ham i mer «ansvarlig» retning.
Solodebut
På sin solodebut har Richards funnet en ny samarbeidspartner i Steve Jordan, og gjennom de elleve låtene backes han av en fast gjeng musikere som under navnet Ex-pensive Winos snart legger ut på turné med Richards.
Musikalsk preges «Talk Is Cheap» ellers av hans like karakteristiske som legendariske riffs, samt en rå og upolert rhythm&blues-basert rock.
– Opplegget bak «Talks Is Cheap» var at jeg ønsket å spille i et band med jordnær profil og menneskelige trekk. Det kan trenges i vår høyteknologiske samtid. Dessuten tror jeg at folk er gått lei hi-tech rock, hvor teknologien blir viktigere enn musikerne og drukner deres menneskelige følelser. Suksessen til en følelsesladet gruppe som U2 er bare et av mange tegn på at vinden blåser i den retningen, sier Keith Richards.
Han presiserer likevel at det ikke er noe galt med høyteknologi, bare den brukes med fornuft.
– Problemet er at mange musikere ikke har noen klare formeninger om hva de skal med maskinene, og derfor har brukt dem som leketøy. Poenget med teknologi må være å bruke den som et verktøy, til å hjelpe deg å nå dine mål.
Rolling Stones
Ingen av dagens Rolling Stones-medlemmer deltar på «Talk Is Cheap», og dette er sevfølgelig ingen tilfeldighet.
– Skulle jeg lage en egen LP, var jeg nødt til å begynne med blanke ark. Så får det ikke hjelpe at Ron Wood ble skikkelig sur fordi han ikke fikk være med, smiler Kieth Richards og fortsetter med å fortelle en historie om Mick Jaggers reaksjon første gang han fikk høre «Talk Is Cheap».
– Det var hjemme hos meg, og han virket totalt uinteressert. Han bare snakket og snakket, hele tiden. For å gi ham en sjanse forlot jeg rommet og gikk på do. Da jeg kom ut derfra, fikk jeg se ham danse til musikken. Han ante ikke at jeg var kommet, så for ikke å forstyrre ham i hans private seanse, gikk jeg tilbake på do, spylte igjen og lukket døra hardt. Da jeg denne gang kom tilbake inn i stua, satt han og glante uinteressert ut i luften.
Keith Richars ler av minnet mens han tenner en ny røyk og signaliserer at han ønsker påfyll i glasset.
Peter Pan
Skal vi sammenlikne «Talk Is Cheap» med Micks to soloutgivelser, fremstår Richards plate som røff og jordnær, mens Micks er glatte og mer popete. I hvilken grad gjenspeiler dette forskjellen mellom de to?
– Ganske mye, tror jeg. Forskjellen var ikke så stor tidligere, men den er blitt større med årene. Mick er blitt for opphengt på hvordan han tar seg ut og alt det andre som hører med hans «stjerneimage». Det har dessverre resultert i at han har glemt innholdet, svarer Keith Richards, som har karakterisert Mick Jagger som Peter Pan, mannen som aldri vil vokse opp.
Likevel holder han dørene åpne for en gjenforening av Rolling Stones.
– Sure. Det er et av mine hovedmål, og jeg er sikker på at jeg skal lykkes. Rolling Stones er en merkelig samling typer, med en unik og mystisk kjemi som fascinerer meg. Selv om jeg samtidig vil holde på mitt nye band Ex-pensive Winos, savner jeg å jobbe med de andre i Rolling Stones, innrømmer Keith.
Han virker nokså sikker på at gjenforeningen skjer neste år.
Rocken som politisk kraft
– Rocken i 50- og 60-årene spilte en viktig rolle i utformingen av dagens samfunn. Vi flyttet grenser for hva som var tillatt, og skremte mange verdikonservative, mimrer Keith Richards. Men selv om mye er blitt annerledes, hevder han at han fortsatt tror rocken kan ha denne kraften.
– Ikke ved preken eller hevede pekefingre, men gjennom sin indirekte og skjulte påvirkningskraft, sier Keith Richards som trekker fram «karriere» som stikkord til en av forskjellene mellom da og nå.
– Når ungdommer i dag starter band tenker mange karriere. Da vi startet, var det mer et ufokusert men likevel bevisst opprør mot et eller annet. Men det er klart, også i dag finnes det selvsagt mange band som går inn i musikken med hele sin sjel, uten å tenke karriere.
Det har alltid vært slik at det fins mye møkk, men at man innimellom all møkka kan finne skinnende diamanter, hevder Keith Richards som ankom Oslo fredag og spiste en bedre middag på Etoile, på toppen av Grand med utsikt over Karl Johan.
Kastet ut
– Litt av en kontrast til forrige gang jeg var i Oslo, for 23 år siden. Jeg husker vi skulle spise middag og bestilte «supé» som det sto øverst på spisekartet. Vi ante ikke at det ikke var det samme som suppe, som vi ønsket. Vi prøvde å avbestille maten, men alle våre forsøk mislyktes. Det endte med at vi i frustrasjon kastet maten på hverandre og på gulvet.
Vi ble kastet ut, og med fans i hælene prøvde jeg å flykte nedover Stortingsgata og inn på en annen restaurant. Der slengte de døren i trynet på meg og nektet meg adgang, med begrunnelsen «Ingen langhårede her». Så i den forstand har verden forandret seg betraktelig siden ‘6O-årene, smiler Keith Richards. Sneiper røyken og forlater suiten på Grand med whiskeyglasset i hånden.
Men nå på så pass ustøe bein at han smilende spør om han kan få støtte seg på journalistens skulder, mens vi går bortover hotellkorridoren.
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert oktober 1988 i flere aviser, blant andre Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad)
