(intervju opprinnelig publisert 1986)
– Mens artister i 70-åra ødslet sitt talent og brukte penger på stoff og en destruktiv livsførsel, er det i dag større forståelse for at det er bedre å bruke evnene på en mer fornuftig og konstruktiv måte, hevder Mike Scott.
Han utdyper:
– Se bare på stjerner som Springsteen, U2, Prince og Bob Geldof. De er forskjellige i stil, men har alle et positivt budskap i musikk og tekster til felles. Og da rocken etter noen års stagnasjon tidlig i 80-åra i tillegg ser ut til å bli mer vital, ser jeg lyst på dens framtid. Rock er et helt fantastisk medium til å formidle ideer og følelser, bare det gjøres på en positiv og konstruktiv måte.
Lovord
Som leder av Waterboys har Scott hostet en mengde lovord for den dramatiske og originale nerven i Waterboys LPer «A Pagan Place» og «This Is The Sea». Nylig gjestet han Norge, hvor han sammen med de øvrige Waterboys-guttene spilte en dag i Bergen og tre på Oslos nyåpnede klubb Sardine’s.
Vi traff ham på hotellet dagen etter den første Oslo-konserten, men seiv om responsen kvelden før hadde vært upåklagelig, var han likevel ikke udelt fornøyd.
– Å spille en konsert har mange likhetstrekk med en konversasjon. Slik jeg opplever det, er en fruktbar samtale avhengig av at man ser og senser den man snakker med. Men akkurat det var vanskelig i går.
Ikke like mye sjef
Mike Scott er ikke blant dem som snakker mest, og ordene kommer gjerne langsomt og nølende. Men førsteinntrykket av en litt reservert og sjenert ung mann taper seg etterhvert. Jeg minner ham om en telefonsamtale vi hadde for vel et år siden, hvor han betonte at Waterboys var hans gruppe. Er han like mye sjef fremdeles?
– Ikke fullt så mye. At jeg ville være hundre prosent sjef skyldtes at det var mine følelser som kom til uttrykk i mine sanger. Og siden min egen ærlighet overfor mine egne følelser alltid har betydd mye for meg, kunne jeg ikke fungere hvis jeg ikke hadde full komtroll over det musikalske. Men i den nåværende utgaven av Waterboys har jeg funnet folk som deler mitt syn og mine følelser om det meste, og dette gjør det lettere for meg å slippe litt av makta uten dermed å miste kontrollen.
Bor i Dublin
Et bevis på dette er at gruppa på den nye – muligens doble – LPen som er under innspilling har skrevet noen låter sammen, fortsetter skotske Scott som etter mange års «eksil» i London nå har flyttet til Dublin.
– Jeg trivdes aldri i London. Det var bare praktiske årsaker som gjorde at jeg flyttet dit. Den byen er altfor full av mennesker som bare har det ene målet for å bli «store», og det skaper et usunt klima for kreative artister. Det er ikke uten grunn at musikkmiljøet i Skottland og Eire er så mye rikere, så mye mer levende. Menneskene her er ikke så kyniske og kalde som i London. I Skottland og Eire har du ikke råd til å være det, og den skotske og irske virkeligheten bidrar til å skape mer vital og ekte musikk, hevder Scott.
– Jeg vil at Waterboys skal bli større, selv om det er mange sider ved den kommersielle karusellen som frastøter meg. Jeg vil ikke bli en stjerne som fansen bukker og skraper for, det interesserer meg ikke. Derimot ønsker jeg å kunne kommunisere med og spre positive tanker – til flere. Ellers ønsker jeg på vegne av rocken at musikere i enda større grad kan komme sammen. Dels for å utveksle ideer og hente ny inspirasjon, men kanskje enda mer for å utnytte rockens gjennomslagskraft. For jeg er ikke i tvil om at unge mennesker heller lytter til musikere enn politikere, fortsetter Mike Scott.
Støtter Greenpeace
Selv har han brukt sin posisjon blant annet til flere støtte konserter for Greenpeace.
– Det er ikke riktig å si at jeg er en aktiv Greenpeacer, musikken ser ut til å sluke så altfor mye av min tid . Men jeg støtter dem og stiller villig opp. Det som jeg virkelig kunne hatt lyst til er å være med på en Greenpeace-konsert i Norge sammen med norske band. Så hvis bare noen føler seg kallet til å ta initiativ og er villige til å organisere det hele, så er det bare å ringe…
Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert i 1986)
