I dag gratulerer vi The Mavericks-vokalist Raul Malo med 50-årsdagen 7. august. Og gjør det ved å grave fram et arkivintervju fra den gang han var 32 år.
The Mavericks eklektiske country med Raul Malos silkemyke vokal var noe av det beste amerikansk country kunne frambringe på 1990-tallet. Det store gjennombruddet kom med mesterverket «What a Crying Shame» i 1994, deres tredje album. Men i Norge måtte vi vente til «Trampoline» i 1998, før det ble noen særlige krusninger på overflaten. Den klarte en hel uke på VG-lista og nådde så høyt som 37. plass før den falt ut igjen.
Akkurat det var neppe grunnen til at Florida-gruppen like etter gikk i dvale og fylte tomrommet med et par samleplater (som faktisk gjorde det godt også i Norge). Det var nok heller personlige gnisninger og dårlig økonomisk styring som gjorde at bandet droppet studio og nøyde seg med noen turnéer, før de offisielt ble oppløst i 2004.
Solo-Malo
I mellomtida hadde allerede vokalist og hovedlåtskriver Raul Malo prøvd solovingene med albumet «Today» i 2001. Siden har det blitt ytterligere fem soloalbum, uten at noen av disse salgsmessig har vært i nærheten av 1990-tallets The Mavericks-plater.
Det kom derfor kanskje ikke som noen større overraskelse da Mavericks-gutta i 2011 kom sammen for en gjenforeningsturné. Og den ga så pass mersmak at de året etter bestemte seg for å satse på alvor igjen. Så langt er det blitt to album etter gjenforeningen, med «Mono» fra tidlig i vinter som den siste. Og siden den både musikalsk og salgsmessig har gitt bandet ny vind i seilene, skal vi ikke se bort fra at dagens 50-åring satser på flere år sammen med Mavericks.
Av Leif Gjerstad
Les også: Dårlige tider for country? (arkivintervju fra 1998)
