Oslo: – Det ekstreme er blitt det normale i mye av dagens litteratur. Jeg syns det er mer interessant å skildre dem som ikke melder seg ut av samfunnet. Livet på det jevne, sier Eivind Hofstad Evjemo.
Gjennom tre romaner har 32-åringen fra Levanger tatt et farvel med barndommen, skrevet «den store norske kommuneromanen» og satt den kollektive sorgen opp mot den private. Det har han gjort så framgangsrikt at han på ferden er blitt belønnet med flere priser og på forsommeren ble med på Morgenbladets liste over «de 10 viktigste forfatterne under 35».
– Å få en slik utmerkelse betyr en anerkjennelse for noe man har jobbet hardt og lenge med. Det er alltid inspirerende, men det viktigste ved en slik liste er likevel at man blir mer synlig. At man får en stemme og en plass i samtidslitteraturen, kommenterer Hofstad Evjemo.
Se også: Fakta – Evind Hofstad Evjemo
Ifølge en kommentar Aftenposten-journalist Ingunn Økland skrev nylig er «stemmene» på Morgenbladets liste altfor vage. Hun omtalte dagens unge forfattere som «den hemmelige generasjonen». For lettvindt, mener Hofstad Evjemo.
– Min generasjon lever i et uoversiktelig samfunn, uten klare røde tråder som knytter oss naturlig sammen. Samtidig står vi på skuldrene til giganter. Både 1960- og 1970-tallet var ekstremt tydelige politisk og kunstnerisk. Hos oss finner du ikke noe tilsvarende samlende opprør. Men denne nye virkelighetsfølelsen krever også sine uttrykk og sine svar.
Sosiale medier og kommunikasjon
Han vedgår at forfatterne på Morgenbladets «ti viktigste»-liste i 2004 nok var bedre kjent enn dem på årets liste, men mener den raske utviklingen det siste tiåret gjør det vrient å sammenlikne «da og nå».
– Mye har endret seg i måten vi kommuniserer på, måten vi forbruker kultur på og hva vi bryr oss om.
Hofstad Evjemo peker på at informasjon i dag spres på en helt annen måte enn for bare ti år siden, og at mye handler om å produsere argumenter og motargumenter, heller enn å søke gode svar og analyser.
– Alle skal prate, ingen lytte. En slik hurtighet passer litteraturen dårlig. Kravet om at vi bør være mer synlige bygger, slik jeg ser det, på en logikk fra journalistikken, der man skal mene noe raskt. «Budskapet» i litteraturen tar lengre tid å få grep på, men bøkene som skrives i dag er verken dårligere eller mer hemmelige enn før, de er bare vanskeligere å få øye på. Og leser man de fem virkelig gode bøkene som gis ut i Norge hvert år, så vil man ikke oppleve dem som hemmelig, men som øyeåpnende, utfordrende, politiske og vakre.
Privat vs kollektiv sorg
Ifølge anmelderne var Hofstad Evjemos fjorårsroman «Velkommen til oss» en slik bok. En bok om sorg som kretser rundt de følelsesmessige konsekvensene av 22. juli. Skildret gjennom et par som noen år før 22. juli mistet sin egen sønn i en ulykke, utforsker boka den mulige konflikten mellom kollektiv og privat sorg.
– Sorg kan være gjerrig og bitter, ikke bare vakkert og samlende. Folk kan bli «misunnelige» når andres sorg får mye større oppmerksomhet. For mens det personlige tapet oppleves like nært for alle som mister sine kjære, skaper måten sorgfølelser distribueres i samfunnet på et skille mellom den private og den kollektive sorgen, kommenterer Eivind Hofstad Evjemo, som hadde en funksjonshemmet lillesøster som døde da hun var 19 år gammel.
– Å miste en søster, å minste den yngste i familien er noe man aldri helt kommer over. Alle som har opplevd noe sånt vet at sorg ikke har noen utløpsdato.
22. juli
I den grad man kan finne noe som knytter dagens forfattere sammen, tror Eivind Hofstad Evjemo at et av elementene er 22. juli.
– For norske forfattere som har lyst til å knytte det de skriver om opp til verden, til en større idé, er det umulig å komme utenom 22. juli. Den begivenheten rystet oss, og den vil sette sitt klare preg på mye av det som skrives framover, mener Hofstad Evjemo. Men traumaet krever også noe ekstra av forfattere.
– Terrorhandlingen er ikke materiale man kan shoppe av. Derfor slet jeg lenge med å finne riktig inngangsvinkel til «Velkommen til oss» som jeg kunne stå i, vedgår Hofstad Evjemo som var i Tingretten og fulgte rettsaken mot terroristen.
– For å komme nærmere innpå saken, men også se menneskene og kjenne på det enorme trykket som fantes der. Det var uhyre spesielt.
Sexy kommuner
Handlingen i Hofstad Evjemos tre romaner er alle lagt til småbyen eller landsbygda. Det har med egen oppvekst å gjøre, forklarer forfatteren.
– Jeg har studert i Göteborg og bodd ti år i Oslo, så det er lenge siden nå jeg forlot Levanger. Men selv om Oslo er en kul by å bo i, er den for meg uinteressant litterært. Det er Levanger jeg har vokst opp i og kjenner, og det er livet der som har vært mitt rekvisittlager som jeg har bygd mine universer utifra.
Det er også Levanger som har stått modell for den anonymiserte småbyen «Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet» utspiller seg i. Gjennom snaue 500 sider skildres det kommunale byråkratiet og menneskene som kugghjul i det store maskineriet på en måte som fikk en kritiker til å konkludere at «Hofstad Evjemo har skrevet den store norske kommuneromanen».
– Det føles deilig sexy å ha skrevet den store norske kommuneromanen, smiler Levanger-gutten. Og priser seg lykkelig at ingen har tatt temaet før ham.
– Jeg syns faktisk det er litt rart, at alt dette kommunestoffet har fått ligge der uberørt. Det er jo et skattekammer!
Alminnelige mennesker
Det som derimot ikke ligger i noen av hans tre romaner er «den ensomme mann som drikker, puler og jakter».
– Mye litteratur handler om livet til den ensomme mannen som dyrisk og grenseoverskridende. Han dreper eller tar sitt eget liv. Javel, men er det virkelig ikke mer? Tenker jeg da. For i virkeligheten opplever de aller fleste kjipe ting i livet sitt uten at de dreper eller tar selvmord. Jeg syns så langt det har vært mer interessant å skrive om «alminnelige mennesker» som møter motstand, men allikevel står i livene sine, sier Hofstad Evjemo.
For ham som forfatter handler det politiske mest om å gjøre usynlige mennesker synlige.
– Jeg kan irritere meg over forfattere som gjør seg viktigere enn de er i samfunnsdebatten, som hele tiden skal mene ting. Nei, forfattere skal ikke mene noe, om de har noe på hjertet skal dette kanaliseres gjennom det de skriver.
Bekymret
Men samtidig innrømmer han å være bekymret for skjønnlitteraturens framtid. Han frykter at kampen om unge lesere er tapt.
– Å lese krever konsentrasjon, stillhet og medskaping. Og det er det ikke altfor mye av i dag, hvor hurtighet framstår som det viktigste idealet. Romanen representerer på mange måter alt det samfunnet prøver å rydde unna, noe tregt og gammeldags, men jeg savner den gamle, litterære måten å se og forstå verden på. Man må ta seg tid til å sette seg inn i en tid. Men mange mennesker synes ikke å ha den tiden, og dagens nettaviser virker som de er redigert av en kåt tjueåring. Litteraturen henvender seg til de indre bildene, og jeg ser med gru på måten alt indre i dag skal erstattes i noe ytre, i bilder og overflater.
– Du er ikke redd for at slike uttalelser skal stemple deg som en av de «unge gamle»?
– Det er da ikke noe å være redd for. Det kan aldri bli dumt å argumentere for kunnskap og innsikt!
Se også: Fakta – Evind Hofstad Evjemo
Av Leif Gjerstad
(intervjuet skrevet på oppdrag for Adresseavisen og publisert i Adressa samt samarbeidsavisene Aftenposten, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen lørdag 8/søndag 9. august. Gjentrykk på LeffesLab etter avtale med Adressa)
