Grant Lee Buffalo fortsetter frammarsjen

(intervju opprinnelig publisert 1994)

Oslo: Den siste uka har hovedstaden vært preget av musikkarrangementet «Oslo-Austin Week», med konserter av en rekke Austin-artister rundt om på byens klubber. Grant Lee Buffalo kommer verken fra Austin eller Texas, men åpner til gjengjeld sitt nye album «Mighty Joe Moon» med sangen «Lone Star»- selve symbolet på Texas.

– Den ene sangen er nok eneste grunn til at vi – som er fra California – fikk lov til å spille på Rockefeller lørdag, fleiper trioen da NTB treffer dem på hotellet før den utsolgte konserten.

Det kan de fleipe om i trygg forvissning om at pila peker oppover for de tre «bøflene». Da de for ganske nøyaktig et år siden besøkte Norge for første gang, var de fremdeles en ganske godt bevart hemmelighet for de aller fleste.

Suksessdebut

Men debut-albumet «Fuzzy» gjorde vei i vellinga, og nå kan den Los Angeles-baserte trioen – Grant-Lee Phillips (gitar/sang), Paul Kimble (bass) og Joey Peters (trommer) – glede seg over ny suksess og ytterligere vekst. Også oppfølgeren «Mighty Joe Moon» har nemlig fått musikkjournalistene til å hente fram de store lovordene og platekjøperne til å åpne sine lommebøker. Og jubelresponsen på konserten ga klar beskjed om at de aller fleste tilstedeværende syntes de fikk god valuta for pengene også der.

– En slik respons kommer alltid overraskende, men vi har ikke hatt særlig tid til å tenke særlig over det. Mesteparten av det siste året har vi brukt på å spille konserter, og når vi ikke har stått på en scene, har vi jobbet i studio, bemerker bassist Paul Kimble mens Grant Lee Phillips begjærlig griper sjansen til likevel å «filosofere» litt om årsaken til bandets suksess.

– Det må være kombinasjonen av våre spisse boots og smarte dansetrinn på scenen?!

Naturlig valg

At bandet har fått to tredeler av navnet sitt fra Grant-Lee Phillips, er naturlig i og med at Phillips foruten å synge og traktere gitar også er bandets komponist og frontfigur.

Da vi snakket med bandet om navnet deres for et år siden, la de dessuten vekt på sitt ståsted innenfor tradisjonell, smårufsete elektrisk amerikansk rock.

Samtidig som kontrasten mellom president Grant, den beseirede sørstatsgeneralen Lee og den nesten helt utryddete buffaloen ifølge trioen kan symbolisere deres musikalske og emosjonelle spennvidde.

– Vi er fremdeles meget fornøyde med debuten, men i ettertid lurer vi på om ikke spennvidden på «Fuzzy» var litt for stor, kommenterer Grant Lee og Joey.

– Vi kom fra det store intet, hadde noen sanger på lager og sto plutselig med en platekontrakt i hånda. Derfor var det et poeng for oss å vise at vi kunne variere vårt uttrykk, mens vi denne gang nærmet oss stoffet på en mer naturlig måte. Vi er fremdeles de samme som før «Fuzzy», men på «Mighty Joe Moon» framstår vi nok mer som oss selv, helt usminkede.

Egen identitet

Da Grant Lee Buffalo ga ut «Fuzzy», pekte mange på likhetstrekk med Waterboys.

– Vi skjønner hvorfor, og siden vi alle tre hadde sansen for Mike Scott, var Waterboys-referansene greie nok. Men selvsagt er det mer tilfredstillende at folk nå har sluttet å trekke disse parallellene. Med to album ute er det lettere for vår egen identitet å feste seg i folks bevissthet, sier Paul Kimble mens Grant-Lee uttrykker spesiell begeistring for suksessen de har fått i land hvor engelsk ikke er morsmål.

– Som tekstforfatter legger jeg stor vekt på å fortelle historier, men ofte tror jeg faktisk mine sanger tjener på at lytteren ikke har engelsk som morsmål. Enkelte som hører på musikk blir nemlig for opptatt av ordene. De vil «forstå» alt som blir sunget, men konsekvensen kan bli at de mister litt av sangenes følelsesaspekt. Og som komponist er jeg mer opptatt av å male stemninger gjennom fortellinger, enn å analysere og dissekere begivenheter, avslutter den vennlige sjefsbøffelen.

Av Leif Gjerstad

(intervju opprinnelig publisert oktober 1994 i NTB)