(intervju opprinnelig publisert 1992)
Oslo: – Mange europeere har et inntrykk av den islandske livsstilen som så merkelig at de tror vi er en gjeng helsprø musikere. Etter at vi fikk gjennombrudd i England i 1987 traff vi produsenter som stilte med banan i øret for å overbevise oss om at de var sprø nok til å produsere oss.
Einar Ørn, med døpenavn Benedicktsson, smiler et helt normalt smil når han forteller om Sugarcubes første og ikke fullt så normale møte med internasjonal musikk- og mediebransje. Til sommeren er det fem år siden engelsk musikkpresse genierklærte den islandske gruppas debutsingel og hit «Birthday», og om en drøy måned er det fire år siden debutalbumet «Life’s Too Good» gikk rett inn på 14. plass på engelske salgslister. Siden har suksessen spredt seg også andre steder, slik at «Life’s Too Good» i dag har solgt over millionen og oppfølgeren «Here Today, Tomorrow Next Week» drøyt 600.000.
Trengte pause
Etter en pause på et par år er Sugarcubes nå tilbake og aktuelle med sitt tredje album, «Stick Around For Joy», og trompetist/vokalist Einar har sammen med Sugarcube-kollega Thor (Jonsson) tatt turen innom Oslo for å fortelle siste nytt.
– Vi trengte pausen, og denne platen preges av vi har fått tilbake det overskuddet vi var i ferd med å miste etter omfattende turnering. Livet på veien er kjedelig og gir lite interessant å skrive om, i motsetning til hverdagslivet som er en uutømmelig kilde å øse av. Derfor er «Stick Around For Joy» en mer lidenskapelig plate enn forgjengeren, hevder Einar.
Han forteller at medlemmenes dagligliv hjemme i Reykjavik de siste par årene har inkludert alt fra jobb som bartender, et hobby jazz-band, skuespill og diktutgivelse. Foruten at et par av medlemmene har benyttet pausen til å produsere barn, mens bandets kvinnelige vokalist Bjørk gjestesang på en plate med techno-house gruppa 808 State fra Manchester.
Kommersiell pop med vri
«Stick Around For Joy» er en naturlig forlengelse av det Sugarcubes har stått for tidligere, med rytmisk spretten og melodiøs musikk med overraskende og litt «rare» understrømmer.
– Vi er ofte blitt omtalt som et alternativt band, men i mine øyne har Sugarcubes alltid vært et kommersielt popband. Med sans for det fengende, men samtidig med behov for en liten vri som gjør det mer spennende, forklarer Einar som videre forteller at plata er innspilt og produsert i Bearsville, USA.
– På en helt annen måte enn tidligere. For første gang brukte vi en skikkelig produsent (Paul Fox), som vi jobbet intenst sammen med i tre måneder. Og etter å ha luktet på noen forskjellige studioer, valgte vi det i Bearsville fordi det var omgitt av skog, noe vi har lite av på Island.
Island best
Å leve av rock i Norge er vanskelig nok, men selvfølgelig enda vanskeligere på Island med sine drøye 250.000 innbyggere. Litt spøkefullt hevder Einar at av de rundt regnet 1,6 millioner plater som Sugarcubes hittil har solgt, står Island for rundt 1.000. Likevel har bandet hele tida sverget til Island som base.
– Det frister ikke å flytte til England eller USA. Skulle vi ha gjort det, burde vi gjort det for 4-5 år siden, den gang Sugarcubes var et nytt band i etableringsfasen. Men vi trives best i Reykjavik, og med adresse i London, New York eller Los Angeles ville trolig musikken vår blitt mer strømlinjeformet og kjedelig, fastslår Einar som sammen med bandet også har motstått fristelsen å forlate sitt lille uavhengige selskap for et stort multinasjonalt.
Musikk er gøy
– Det har ikke manglet på tilbud, og selv vårt plateselskap sa etter første plata at vi burde forlate dem. Vi hadde vokst oss for store for dem, hevdet de. Men vi løste problemet med å ansette et par folk til hos plateselskapet. Vi lager musikk for moro skyld, og moroa er mye større på god avstand fra den etablerte, multinasjonale plateindustrien, sier Einar som hevder at islendingene er like avslappede overfor Sugarcubes som bandet er overfor internasjonale ambisjoner.
– Det er ingen som ser opp til oss hjemme, derimot er det mange som ser på oss. Og selvsagt mange som lurer på hvorfor i all verden vi har lykkes, det burde jo ha vært dem… Men sammen med Mezzoforte har Sugarcubes nok hatt en positiv effekt på islandsk musikkliv. Det er alltid vanskelig for artister fra et lite land å få innpass på det internasjonale markedet, men vår suksess har fått enkelte plateselskapssjefer til å innse at det kanskje ikke er så sprøtt å låne i hvert fall et øre til eventuelle «sprøe» islendinger som dukker opp i døra.
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert februar 1992 i NTB)
