Oslo: Sverige er ikke bare Ace of Base og Roxette. I den helt andre enden av spekteret finner vi Stefan Sundström, som åpner for Savoy på den nært forestående Norges-turneen.
– Jeg har aldri fulgt a-ha noe særlig. Musikalsk lå de nok litt for langt unna meg, innrømmer den 35-årige svensken som likevel forter seg med å tilføye at han uansett gleder seg veldig til turneen med Pål Waaktaars nye band.
– Ikke minst fordi konsertene jeg har spilt i Norge har gitt mersmak. Det norske publikum er ikke så opptatt av å være så hippe som det svenske, og stiller derfor med et mer åpent sinn. Dessuten tar jeg med meg kone og barn på turneen, slik at det samtidig blir som en liten ferietur innimellom norske fjorder og fjell.
Nesten som reklame
Stefan Sundström har fått glimrende anmeldelser i norske aviser for sitt album «Nästan som reklam», hvor hans rufsete visemusikk og humoristiske tekster med satirisk brodd setter søkelyset på dagens tilstand i Svea rike.
– Det var min datter som ga meg tittelen, da vi gikk tur i skogen. Hun likte seg så godt og utbrøt i begeistring at det var «nästan som på reklam». Det sier litt om hvem som definerer vår virkelighet, sukker Sundström som på sin plate har måttet tåle mange sammenlikninger med Cornelis Vreeswijk.
– Det er helt greit. Jeg elsker Cornelis, og kan ikke nekte for at jeg har lært mye av ham. Men i Sverige lønner det seg å hysje ned slike paralleller. Der forbindes visemusikk med noe som er gammelt, vassent og uhipt, og å bli stemplet som visesanger er omtrent det samme som å bli erklært som artistisk død, hevder Sundström.
Lei av sirkuset
Innerst inne frykter han nok likevel ikke dette med «død» så altfor mye. Før han gikk solo, var han nemlig vokalist i det populære rockbandet Apache. Og beslutningen om å si farvel til Apache, fattet han i det øyeblikk han i fjor fikk en svensk Grammis for beste svenske rockeartist.
– Der og da innså jeg at jeg hadde blitt del av et sirkus jeg aldri hadde ønsket. Da jeg startet som pønksanger for et utall år siden, var det i protest mot alle oppblåste og holdningsløse rockband. Og da jeg dannet Apache, var tanken at det skulle være enkelt og upretensiøst. Men etterhvert som framgangene kom, ble avstanden fra utgangspunktet alt større. Kravene til organisering ble som et fengsel, showet mer klisjépreget, og rockmytene for vanskelige å leve opp til. Og til slutt ble hele apparatet rundt Apache så stort at det føltes som å reise rundt med et hockeylag, forteller Sundström.
Akustisk trubadur
Sundströms naturlige mottrekk var å starte som akustisk trubadur.
– Jeg står mye friere slik. Med bare en gitar kan jeg spille hva som helst, hvor som helst, når som helst.
Skjønt hvor som helst; noen spillejobber på McDonald’s blir neppe aktuelle, etter oppstyret som sangen «Ronald McDonald» vakte i Sverige. I denne forteller han historien om en gammel, fallert rocksanger som livnærer seg ved å «lura i barn dött kött». Hamburgerkjeden svarte med å true med søksmål mot herr Sundström.
– Men de besinnet seg, og konkluderte vel med at det ville være å skyte gråspurv med en kanon. Men ellers har sangen slått godt an, og plateselskapet lovte at de skulle betale en eventuell bot. Selv fryktet jeg på det verste at skjebnen min kanskje ble å måtte spille på McDonald’s – men uten nevnte låt på repertoaret – for å blidgjøre dem, flirer Sundström.
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert i NTB februar 1996)
Les også: Stefan Sundström – Gullkorn i Babyland (arkivintervju fra 1997)
