Litt science fiction her, når Julia Martinčič i sin novellesamling «Hjertet er en alien» skriver om fremmedgjort mennesker og mektige maskiner, mens hun tforsker hva som kan skje om man plasserer noe menneskelig innenfor noe (semi-)umenneskelig.
Aktuell med novellesamlingen «Hjertet er en alien» på Tiden forlag
Kort om deg selv?
– 28 år, født og oppvokst i Ås, med mange ferier tilbragt i Slovenia hvor halve slekta bor. Kickstartet voksenlivet i London, og havna til slutt i Oslo, hvor jeg har jobba som kulturjournalist og podkastprodusent. Jeg har alltid vært glad i å lese og skrive, og har de siste årene gått på Skrivekunstakademiet, Forfatterstudiet i Tromsø og Biskops-Arnö i Sverige.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Skrivegleden har vært der siden barneskolen, hvor jeg for det meste skrev dikt om katten min og sanger som «Fotballjente» og «Showtime». Da jeg kom inn på Skrivekunstakademiet i 2017, hørte jeg for første gang folk snakke om skriving som noe man gjorde på ekte. I årene som fulgte har jeg forsøkt å skape en hverdag som får kretse rundt det.
Hva handler boka di om?
– Boka er en samling på sju noveller som tar for seg ulike framtidsvisjoner. De handler blant annet om ei tenåringsjente med VR-personaen Spacecowboy, et uidentifisert objekt på et jorde, en lederfigur på et romskip som sliter med hodet, og ei ung jente som ser faren sin på månen. Jeg ville utforske hvordan behovet for omsorg og nærhet utspiller seg i møte med disse miljøene og verdenene.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Som novellesjangeren tilsier, har det ikke vært én idé, men en haug av dem. En historie har en tendens til å skape en annen, en stemme blir til flere. Samtidig har jeg skrevet innenfor ulike sci-fi-universer i rundt fem år. Det både skremmer og fryder meg, tanken på hva som kan skje om man plasserer noe menneskelig innenfor noe (semi-)umenneskelig.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Da vil jeg aller helst drikke vin med venner, lese bøker, ha filmkvelder med samboeren. Jeg sjekket nå, og vi har sett 105 skrekkfilmer de siste to årene. Herregud, går det bra med meg? Jeg veit ikke. Ofte må jeg sove med lyset på.
Av Leif Gjerstad
