Om en måned legger Lars Winnerbäck ut på turné, og med i bagasjen har han sitt nye album «Neutronstjärnan». Det lover godt.
«Neutronstjärnan» er Winnerbäcks 14. studioalbum siden debuten 1996, og nok en gang viser den svenske artisten at han er en låtsmed av rang. Støpt i den sterke svenske pop/rock- og visetradisjon byr han på en behagelig melankolsk melodiøsitet, som kanskje ikke byr på de store utfordringene, men heller lar utviklingen skride langsomt framover.
Samarbeid med Kent
I dette tilfelle først og fremst representert gjennom sine nye samarbeidspartnere, Joakim Berg og Martin Sköld fra Kent. Ifølge Winnerbäck slo han på tråden til Berg, og selv om de ikke hadde snakket sammen på et par år skulle det ikke mer til enn den telefonsamtalen før det nye samarbeidet var unnfanget. Winnerbäck sendte demoer fra sitt hjem i Oslo til Berg og Sköld i Stockholm, som tok låtene videre med i studio.
Og slik «Neutronstjärnan» er blitt synes samarbeidet å ha vært et smart trekk. Berg og Sköld har ikke falt for fristelsen å prøve å endre for mye på Winnerbäcks uttrykk. De har latt Winnerbäcks sanger sto i fokus, og hans identitet lyser klart og sterkt hele veien. Men samtidig byr arrangementene på typiske Kent-klanger, slik at både fans av Winnerbäck og Kent kan føle seg hjemme og godt ivaretatt.
Sverige av i dag
En av Winnerbäcks styrker har vært at han i tekstene klarer å formidle følelser som folk lett kan gjenkjenne seg i, uten dermed å bli overtydelig. Ofte har det handlet om vemod og sårbarhet, og «Neutronstjärnan» føyer seg pent inn i rekken – med et ekstra dystopisk trekk.
Winnerbäck har uttalt at denne plata er tenkt som en «beskrivelse av dagens Sverige», og ifølge den snart 48-årige svensken gir det ikke rom for så altfor lyse tanker. I flere av sangene stiller han spørsmål ved hva som har skjedd med tiden og framtidstroen, samtidig som bekymringene om klima og migrantenes situasjon melder seg. Ofte illustrert med en flanørs byvandring og popkulturelle referanser.
Et par gode eksempler på dette kan være åpningslåten «Min gata i stan» og den mektige avslutningen «Vår tid». I den første kan Winnerbäck vandre gjennom Stockholms gater og mimre over alt som er gått tapt på utviklingens alter, mens han i den siste kan konstatere at «det här är vår tid» og at «det här är vår huvudvärk», med iser som smelter mens Tiktok holder taktpinnen.
Trist og bekymringsfullt, men i Winnerbäcks hender også vakkert og heldigvis aldri uten håp.
Av Leif Gjerstad
Les også: Eldtuppen (anmeldelse)
