(Intervju første gang publisert 1998)
Oslo: Tyskerne prøvde og bommet. Lørdag kan nordmennene prøve og være sikre på å lykkes. Da kan de synge bursdagssangen for Bill Wyman i Oslo Konserthus.
– De gjorde et forsøk i Frankfurt, og tro til med stor glød i «Happy Birthday». Gjett om de så forfjamset ut da jeg fortalte dem at de var ti dager for tidlig ute. Bursdagen min er 24. og ikke 14. oktober, humrer Bill Wyman på telefon fra Tyskland.
Den gamle Stones-bassisten er ute på turné, og tilfeldighetene ville at avslutningskonserten finner sted i Oslo på hans 62-årsdag lørdag 24. oktober. Men Wyman kommer neppe til å gjøre noe scenepoeng av merkedagen.
– Du vet, i min alder er enda et år ikke så mye å feire. Men gøy på scenen får vi uansett, for hele denne turneen har vært en eneste stor opptur. Etter så mange år i et sirkus er det deilig å komme tilbake til utgangspunktet, å gjenfinne den opprinnelige kjærligheten til musikk som lett forsvinner når musikken blir en karriere, sier Bill Wyman med referanse til årene med Stones.
Bursdagsgave
Om Wyman ikke planlegger noe ekstra i forbindelse med fødselsdagen, har han likevel fått en liten bursdagsgave noen få dager i forveien. Tre uker etter Norge ble hans album «Anyway The Wind Blows» i forrige uke utgitt også i England – og kvitterte med å gå rett inn på jazzlistenes 9. plass.
– Dette er ikke akkurat musikk med stort kommersielt potensial, så meldingen kom som en meget hyggelig overraskelse, stråler Wyman så man skulle tro han aldri hadde vært med på noe liknende før. Noe han jo definitivt har, i sine drøye 30 år med Rolling Stones fram til 1993.
– Egentlig forlot jeg gruppa allerede i 1991, korrigerer Wyman og forklarer: – At det ble offisielt først i 1993 skyldes at Mick og Keith begge elsker kontroll og derfor nektet å akseptere min avskjed. Det tok dem to år å innse at jeg mente alvor, ler Bill og tilføyer: – De var litt sure i en periode, men nå er alt såre vel igjen. De er som nære slektninger og vi treffes stadig vekk. Jeg besøker både Mick og Keith, men aller mest Charlie. Vi drar gjerne på helgeturer til hverandre.
Gikk lei
Det var mot slutten av 1980-tallet Wyman gikk lei av Stones.
– Vi hadde hatt en liten turnépause, noe jeg merket litt for godt på lommeboka. Derfor ivret jeg for en ny turné, men da vi var på veien oppdaget jeg at penger også var den eneste beholdningen. Gleden var vekk, og jeg lengtet etter å bruke energien på andre ting. Og etter at jeg tok avgjørelsen har jeg aldri angret. 30 år var nok!
Fastslår Bill Wyman. Kanskje fordi han har hatt nok å henge fingrene i også etter at han la ned Stones-bassen? Foruten å ha restaurantkjeden «Sticky Fingers» har han også gitt ut en bok om arkeologi, en (snart to) om vennen og maleren Marc Chagall, mens han nå jobber på en seks timer lang tv-serie om bluesens historie.
– Den blir til fordi jeg fortsatt har tilgode å se en serie som tar bluesen på alvor, forklarer Wyman som også som soloartist har vendt seg bakover mot røttene i en platetrilogi. Tidligere i år kom «Struttin Our Stuff», i september «Anyway The Wind Blows», mens siste del av trilogien ventes til vinteren.
– Jeg har prøvd å formidle populærmusikkens historie, samtidig som jeg har dyrket den spontaniteten som skaper musikalsk magi. Derfor plukket jeg låter jeg likte fra hele 1900-tallets historie, uavhengig av stil og datostempel. Så gikk jeg i studio tre dager hver måned og spilte inn noen av dem med de av vennene mine som måtte være tilgjengelig der og da, forklarer Wyman.
Mange venner
Blant vennene han fant «der og da» er Georgie Fame, Gary Brooker, Albert Lee, Peter Frampton, Paul Carrack, Andy Fairweather Low, Chris Rea, Mick Taylor og Eric Clapton. De fire førstnevnte er også med i turnébandet hans.
– Jeg kunne ikke ha dratt på turne med noen unggutter, de har for mye de skal bevise. Vennene mine derimot har egne solide karrierer og er så modne at de ikke lenger trenger å dyrke sine ego. Derfor har vi det fantastisk trivelig sammen, og utrolig moro med å spille på småklubber i skikkelig nærkontakt med publikum. Det er dette – og ikke stadionkonserter – som er ekte musikk, fastslår Wyman som tidligere virkelig har dyrket «nærkontakt» med fansen. Han har vært beryktet for sine utallige kvinnehistorier.
– Det var et tomrom i mitt liv som jeg fylte med damer. Men jeg er ferdig med det livet nå. Jeg har roet meg og føler meg endelig som et helt menneske, hevder Bill som har tre små døtre med sin 33-årige kone Suzanne Accosta.
– Hva kona syns om min fortid som nevrotisk skjørtejeger? Vel, det var slik vi traff hverandre i 1979. Deretter var vi nære venner i 13 år før det utviklet seg til noe alvorlig. Og i dag fleiper hun med at jeg nå endelig har nådd mitt mål, å være omgitt av mange damer hele tida. Henne, våre tre døtre og vår praktikant…
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB 21. oktober 1998)
