Kjærlighetssorg fødte boka, men da sorgen var forbi dreide prosjektet en helt annen retning slik at Anne-Maren Hammerbecks diktsamling Origo i større grad gransker relasjonen mellom mor og datter.
Aktuell med diktsamlingen «Origo» på Tiden Norsk Forlag
Kort om deg selv?
– Jeg er oppvokst i Halden, og er for tiden i en konstant bevegelse mellom Oslo, Halden og forskjellige skriveresidenser i Skandinavia. Jeg har tidligere vært innom en rekke skriveskoler og har utdanning fra Forfatterstudiet i Bø, Biskops Arnös forfatterskole og Litterär Gestaltning i Göteborg. Nå forsøker jeg å omfavne friheten i det å skrive alene, utenfor et litterært rom.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Det var veldig tidlig, uten at jeg helt vet hvorfor. Kanskje var jeg bare glad i å tenke, være for meg selv og å skrive. På barneskolen var livsdrømmen å holde min egen bok i hendene, og tjue år senere er det fint å kunne gi barnet ønsket i oppfyllelse.
Hva handler boka di om?
– Jeg vil si at Origo kanskje mest av alt handler om omsorg. I boken møter vi en relasjon mellom en mor og et lite barn, en datter, hvor omsorgen som blir gitt ikke alltid er klar og selvfølgelig, og hvor grensene mellom dem stadig oppløses. I boken finnes også en mer fungerende kjærlighetsrelasjon mellom en ung kvinne og hennes kjæreste, men hvor det likevel finnes tvil.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Boken ble født av en kjærlighetssorg, og kjærlighetssorgen gjorde meg interessert i makten som finnes i våre nærmeste relasjoner. Det var dette jeg først forsøkte å undersøke – maktubalansen i et kjærlighetsforhold som tar slutt. Etter hvert dukket moren og datteren opp i prosjektet, og når kjærlighetssorgen var forbi, opplevde jeg det mer interessant å legge maktubalansen mellom mor og datter, og i stedet la kjærlighetsforholdet få være et godt ett.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Det siste året har jeg forsøkt å lære meg nye ting hvor jeg kan bruke hendene, siden det er lite av dette i skrivingen (hvis man ser bort ifra fingrenes bevegelse over tastaturet) og jeg har vært innom keramikk, spikking og nå, strikking. Ellers brukes ikke-skrivetiden til å se film, lese, være med familie, og stadig reise frem og tilbake i Skandinavia for å besøke venner.
Av Leif Gjerstad
