Øyvind anbefaler – august 2023
Månedens plateslipp startet tidlig, blant annet med to utgivelser under Notodden Blues Festival, debutanten Marius Lien og veteranene i Damer i blues. Andre norske utgivelser som trekkes fram før vi vender kalenderarket: Tove Bøygard, Susanna, Levi Henriksen. Morten Wærhaug og Anders Wyller.
MARIUS LIEN: «The Woodland Songbook, Part 1»
Marius Sannerud Lien (22) fra Vormsund har ligget og «boblet» under overflaten og har bare ventet på å stå fram i all sin prakt som en ny gitarhelt. På debutalbumet «The Woodland Songbook, Part 1» gjør han virkelig det. Det er en uvanlig sterk debut. Vi snakker viktig input i et aldrende Blues-Norge som virkelig trenger nytt og friskt blod!
Låtskriver, gitarist og vokalist Marius har «lekt seg i studio» som produsent og lydtekniker og byr på en miks av blues, americana («Day By Day» er den beste americana-låten du får fra en bluesmann i år!) og en liten dose vestafrikansk inspirasjon. Hovedmusikere på albumet er Martin Morland og Bill Troiani på bass, Ole Øverby på trommer, Marius Elfstedt på tangenter og mentor Vidar Busk på kor. Sjøl er ikke Marius bare blitt en utmerket, teknisk god og kreativ gitarist, han har også en flott stemme som løfter de tolv låtene på denne knallsterke debuten. Variert er den også. Stort kulere enn «Hills» blir det ikke.
Akkurat som Busk og Kid Andersen i sin tid, reiser Marius og gitarkompis Magnus Berg 10. september til USA. Der håper de å få spilt inn nye låter sammen med gode kontakter i Nashville-miljøet – der også Amund Maarud har en fot inne gjennom samarbeidet med Jace Everett. En ekstra dytt i ryggen fikk Marius da han ble overrakt en sjekk på 25.000 kroner av Norsk Bluesunion som første mottaker av Ung Artist Stipend under Notodden Blues Festival tidlig denne måneden. En spleis har også innbrakt noen kroner. «Get Started» synger Marius i en «gyngende» låt med gnistrende gitar. Det er på tide. God tur!
WOMEN IN BLUES: «My Precious Blues»
Også Rita Engedalen og Margit Bakken i Women in Blues lanserte sitt første album på elleve år under Notodden Blues Festival tidlig denne måneden.
Likevel, du har ikke vært mye innom bluesmiljøet om du ikke har hørt Rita eller Margit hver for seg eller med deres felles prosjekt Damer i blues, som i 20 år har hyllet de kvinnelige pionerene innen bluesen. Jubileet feires med utgivelse av albumet «My Precious Blues», der også en tredje kvinnestemme, Ester Mae Wilbourn, trer fram på tre låter.
De to «bluesdamene» er også omgitt av en «hær» av gode musikere. I tillegg til bandmedlemmene Morten Omlid (gitarer), Bård Gunnar Moe (bass) og «nyervervelsen» Knut Ragnar Hem (trommer), hører vi blant andre Amund Maarud (gitarer / bass / Farfisa orgel / kor), Henrik Maarud (trommer/perkusjon), Espen Liland (Weissenborn) og Runar Boyesen (piano). Rita har skrevet seks av de elleve sangene og produsert med som «co-pilot». Dette er blues så velspilt og ekte som den kan bli når den framføres av to hvite kvinner fra Telemark og deres støttespillere.
TOVE BØYGARD: «Kaldt vatn»
Tove Bøygard har «skjemt oss bort» med tre flotte utgivelser med utgangspunkt i elementene: «Blåe drag» (2017), «Jord» (2019) og «Eld» (2021). Nå fullfører hun kvadrologien med «Kaldt vatn». Cd og vinyl, den siste et smykke i seg sjøl, kan kjøpes fysisk allerede, mens albumet slippes digitalt 15. september. Du kan varme opp med tre singler som ligger på strømmetjenestene.
15. september innledes også en norgesturné med elleve konserter, med band, på hjemmebane i kulturhuset i Ål i Hallingdal. Og for et band: Produsent Freddy Holm (strenger, tangenter, stryk, programmering og kor), Jørun Bøgeberg (bass og kor) og Eivind Kløverød (trommer).
Bøygard har på mange måter skapt en egen stil som hever seg litt over sjangergrensene: Litt americana, rock, folk og folkrock med egne dype – og alltid gode – tekster på dialekt, framført med en insisterende stemme. «Kaldt vatn» handler om livets mange former for kalddusjer, både for egen del og kollektivt – med krigen i Ukraina, klimakrise, dyrtid og Forskjells-Norge som overskrifter. Blant låtene som gjør sterkest inntrykk er «Brest» om forholdet til den fåmælte faren, mens «Skam», basert på egne erfaringer om mobbing, gjør direkte vondt: «…at du gjekk heim og sa at alt var fint (…) For verre enn slag og harde ord er skammen, at ingen vil ha meg». Jeg løfter hatten for den imponerende og gjennomarbeidete kvadrologien til Tove og hennes musikere.
SUSANNA: «Baudelaire & Orchestra»
Usigelig vakkert, besnærende, nydelig, gåsehudfremkallende. Alle disse superlativene og mange til kan brukes om det fortsatt ganske ferske albumet til Susanna Karolina Wallumrød. Det kom riktignok 28. juli, men presser seg inn på augustposten fordi det rett og slett er for bra til å forbigås i sommerstillheten.
Med dirigent Christian Eggen og Kringkastingsorkestret i ryggen fortsetter Susanna sin feiring av den franske bohempoeten Charles Baudelaire gjennom å tonesette hans poesi. Det startet med «Baudelaire & Piano» i 2020, som jeg anmeldte til en femmer i Dagbladet, og i fjor kom «Elevation», der blant andre Stina Stjern bidrar med kassettopptak (!), koring og spoken word. Det samarbeidet fortsetter på «Baudelaire & Orchestra», som mikser Baudelaires ord med tilbakelent og stemningsfull musikk, suverent arrangert av Jarle G. Storløkken og Jan Martin Smørdal. Helge Sten har produsert sammen med Susanna. «Longing for Nothingness» heter et av sporene. Jeg venter på mer…
MORTEN WÆRHAUG: «Neon Cactus»
Noen av dere har opplevd Morten J. Wærhaug som gitarist i Trond Svendsens band Tuxedo og før det i den kritikerroste powertrioen Jaqueline, men de siste månedene har han hatt veldig moro av å spille inn blant annet soloprosjektet «Neon Cactus», en fascinerende samling med instrumentaler i surf- og ørkenrocksjangeren, og – jeg vil også påstå – med et ørlite nikk til The Shadows.
Wærhaug sier at han har komponert soundtracket til en westernfilm som fortsatt ikke er lagd, inspirert av spagettiwestern-helten Ennio Morricone, surfgitarlegenden Dick Dale og Angelo Badalementis soundtrack til kultserien «Twin Peaks». Med seg på reisen har han Terje Olsen (bass) og trommis Bjarne Alexander Ryen (Team Me), som elegant følger opp Mortens intensjoner. Det lages veldig sjelden sånn musikk i våre dager, så det er bare å bøye seg i ørkenstøvet. Det er balsam for sjelen, dette, men du må like gitarmusikk!
LEVI HENRIKSEN & BABYLON BADLANDS: «190 decibel kjærlighet»
Dette er fjerde album fra forfatter og rockpoet Levi Henriksen og hans Babylon Badlands – og deres første på fire år. Bandet består av Finn Lilleseth (trommer/skrammel/kor), Anders Bøhnsdalen (diverse strenger / kor) og Morten Andreassen (bass / akustisk gitar). Henrik Maarud er som vanlig produsent og bidragsyter på perkusjon, synth og piano, mens bror Amund Maarud har lagt på gitar på «Hallelujah og amen». Freddy Holm «tryller» på fele, pedal steel, banjo og mandolin og Lasse Hafreager spiller keyboards.
Det føles litt som om både tryggheten og sjøltilliten har økt for hvert album. Levi synger bedre og bedre. Rockeskruen er dratt til i noen låter, men særlig har balladeformen økt gradvis mot det fine resultatet som nå foreligger. Det slår meg at Levi i for eksempel «Baklengselvas blues», signert Henning Kvitnes, kan minne om bluesnestor Kåre Virud. Døden går igjen i flere av sangene, og det er lett å tenke seg at den fine balladen «Alle mine døde» tar utgangspunkt i at bandet har mistet kolleger, forbilder, venner og familie i løpet av produksjonen av albumet – en stemning som understøttes av Einar Halles cello mot slutten. Albumet startet samme dag Ari Behn døde, og «Så jeg lot det brenne» handler for eksempel om ensomheten de fleste kunstnere har kjent på når man stiger ned av scenen.
ANDERS WYLLER: «Hjemferd»
Anders Wyller har sunget både på norsk og engelsk (du husker vel pophiten «Bicycle Riding» fra 1990?), men har de siste åra holdt fast ved morsmålet. «Hjemferd» er hans ellevte album, et «kortalbum» på 33 minutter med ingen ringere enn Geir Sundstøl som produsent og medmusikant (gitar). Bandet består ellers av bunnsolide Erland Dahlen (trommer), David Wallumrød (orgel) og Håkon Brunborg (bass).
På «Hjemferd» «sjangler» Wyller gjennom minneboka og sorterer minner, korrigerer sannheter, fornekter og erkjenner («Alle veit at det var Jan og Viggo som brant ned Røa kino»). Ordene er nennsomt pakket inn i et lydbilde som svinger innom både americana, rock, viser og en liten dose jazz. Ikke veldig orginalt, men «ekte» og aldri banalt, velformulert og velspilt.
Av Øyvind Rønning
