Korona-Norge stenger ned og etterspørselen etter marihuana går i taket. Stein sier motvillig ja til å sette opp et siste opplegg, akkurat som i gamle dager. Men er det egentlig mulig å kombinere ulovlig dyrking med et lykkelig familieliv, spør Morten Byhring i sin debutroman.
Aktuell med romanen «Betonghjerte» på Kontur Forlag
Kort om deg selv?
– Jeg er 42 år, født og oppvokst i Groruddalen i Oslo, der jeg fortsatt bor. Utdannet dataingeniør og jobber som utvikler i NAV.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– En liten del av meg har vel alltid villet bli forfatter, i hvert fall siden barneskolen.
Jeg har alltid elsket å lese og skrive, men var også interessert i datamaskiner og teknologi. Så jeg ble dataingeniør og det var nok lurt, det er et trygt og spennende yrke. Men å skrive bok har vært en hemmelig drøm veldig lenge.
Hva handler boka di om?
Betonghjerte er en røverroman fra Groruddalen. Pandemien treffer Oslo og to gamle venner finner sammen igjen for å tjene raske penger. Fortellingen handler om oppvekst, graffiti, kjærlighet og vennskap, og hvor langt man er villig til å gå for en venn. Og om problemene som kan oppstå når man dyrker altfor mye weed.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Det startet egentlig med en novelle som jeg skrev i en norsktime for veldig lenge siden, om et graffiti-mission som gikk veldig galt. Jeg hadde lyst til å skrive noe mer fra et småkriminelt graffiti-miljø, det er en litt lukket og utilgjengelig krets med mange spennende historier som sjelden deles med utenforstående.
Til å begynne med utforsket jeg bare karakterene og omgivelsene fra novellen min, uten å ha noen fullstendig plan. Plottet var lenge litt utydelig, men det løsnet da korona inntraff – som en ytre påvirkningskraft i boka, og fordi det var veldig enkelt å isolere seg hjemme og skrive på den tiden.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Lese bøker! Tegne og male på vegger, spille basket. Se på film. Gå turer, lage og spise god mat, være sammen med familie og venner.
Av Leif Gjerstad
