(Anmeldelsen er skrevet på oppdrag for BOK365, der den ble publisert 31. oktober 2024. Den anmeldelsen finner du her)
I Danmark er noen hendelser med heksebrenning i perioden 1567 til 1620 nedtegnet og bevart. Disse historiene har den danske forfatteren Olga Ravn (f. 1986) dukket ned i og gitt nytt liv, før hun nå syr dem sammen til en historie og med dikterisk frihet fyller i der hvor puslebitene har manglet.
Olga Ravn «Voksbarnet»
(Samlaget, 190 sider. Oversatt av Inger Bråtveit)
Resultatet er blitt romanen «Voksbarnet», som forlaget omtaler som «poetisk true crime». Det er kanskje ikke en så altfor dum beskrivelse, all den tid historien er bygget opp som og utfolder seg i en litt sånn true crime-aktig ramme. Der vi vet så altfor godt hvordan det ender, men lurer på hvordan man kom dit? Hva skjedde underveis? Og selv om heksebrenning er en like mørk som brutal del av menneskets historie, så skildrer den danske forfatteren alt det grusomme med et poetisk språk langt unna det vi forbinder med krim.
Kvinnelig fellesskap
Historien i «Voksbarnet» spinner rundt den ugifte adelskvinnen Christenze Kruckow som ble beskyldt for trolldom og måtte flykte fra Fyn til Nordjylland. I Ålborg treffer hun Maren Kneppis som hun utvikler et nært vennskap (og i det skjulte, et forhold) til, og gjennom henne finner hun seg snart vel til rette i et kvinnelig fellesskap som både jobber og fester sammen.
Men det tar ikke altfor lang tid før fortida innhenter Christenze. De gamle ryktene om trolldom får ny næring, samtidig som mistankens slør blir kastet over alle i kretsen rundt Christenze. Beskyldningene skrur seg til og bålets flammer nærmer seg. Og i boka følger vi de andre fire kvinnenes skjebne helt fram til flammene slukker deres liv, mens Christenze får en litt mildere straff. Hun slipper bålet og blir i stedet halshogd i 1621. Hun er tross alt av adelig byrd.
Allvitende fortellerstemme
Sentralt i Ravns fortelling står Voksbarnet, en liten dukke som Christenze har laget og som følger henne overalt. Det er dukka som er bokas fortellerstemme, og som framstår som en allvitende og allestedsværende stemme. Voksbarnet kan entre kropper og sinn, og det kan fornemme vibrasjoner i jorda. Med sitt finstilte sanseapparat observerer den lille dukka sine omgivelser og skildrer skjebnen til de fem kvinnene.
Å gi voksbarnet denne rollen og disse egenskapene er et vellykket grep av den prisbelønte danske forfatteren. For hun gir ikke bare voksbarnet en fortellerstemme, det får også en litt mystisk rolle når det i bokas åpning forteller leserne at «Eg er eit barn av bivoks. Og eg er som ei dokke på storleik med underarmen til eit menneske. Ein har forsynt meg med hår og negler frå den personen som skal lida. (…) Eg er ein reiskap».
Voodoodukke
Disse setningene åpner opp for at Voksbarnet kan oppfattes som en voodoodukke, og sår dermed tvil om Christenze faktisk er så uskyldig som hun ellers framstiller seg som. Kanskje spiller hun på lag med mørke krefter, kanskje har hennes egne handlinger noe å gjøre med beskyldningene om trolldom som vokser fram?
Sikkert er i hvert fall at Christenze og kvinnekretsen rundt henne blir svært utsatte og sårbare når myndighetene skal innlede sin hekseprosess mot «mistenkelige personer». For i sine demonologier, dvs bøker om djevelen, som øvrigheten støttet seg til, kunne de lese at «kvinna er lettast å freista for Satan, for ho er svakare enn mannen i både kropp og sjel».
Dermed skulle logikken tilsi at «der det er mange kvinner, er det mange hekser», forklarer Voksbarnet heksejakten med.
Patriarkatets makt
I historisk lys falt perioden med heksebrenning sammen med den perioden hvor kvinner i litt større grad kunne ha et eget liv, og ifølge forskning på dette feltet skal den enkleste forklaringen til heksebrenning være at menn følte seg truet av det kvinnelige fellesskapet. Men siden det var mennene som hadde makta, var det også de som kunne komme med tiltak som dempet trusselen. De kunne dømme heksene til å brenne på bål.
Slik kommer også patriarkatet tydelig fram i teksten, med «Voksbarnet» som et feministisk prosjekt der det trekkes subtile tråder fram til vår egen tid. Og der den kaotiske rettsaken lett kan overføres til vår egen samtid og gapestokken i de sosiale mediene. Der beskyldninger kan slynges ut med stor kraft og der den ukritiske støyen som fyller rommet gjør det nær sagt umulig for ofrene å imøtegå beskyldningene.
Heksebrenning i vår tid
I den forstand befinner vi oss anno 2024 i en tidsalder der forfølgelsen og heksebrenningen har fått fornyet styrke, om enn i en litt annen form. Gjennom sitt nokså stramme og tørre språk blottlegger Olga Ravn menneskehetens absurde frykt for alt som er annerledes, og det kan naturlig leses som en kommentar til intoleransen mot alt som skiller seg ut. Hvordan alt som er annerledes oppleves som truende og skal presses inn i folden – eller aller helst: fjernes.
Vi kaster kanskje ikke «heksene» på flammenes hav i dag, men i sin fortelling fra tidlig 1600-tall synliggjør Olga Ravn at parallellene til dagens paranoide hatretorikk kan være ubehagelig mange. Eller for å si det med den svenske artisten Kjell Höglund i hans låt «Häxprocessen»: blir det for ille «bränner vi en häxa till».
Av Leif Gjerstad
(Anmeldelsen er skrevet på oppdrag for BOK365, der den ble publisert 31. oktober 2024. Den anmeldelsen finner du her)
