(Øyvind anbefaler, august 2025)
Etter en stille sommer med få utgivelser, naturlig nok, begynte det å skje noe i starten av måneden. Her er en liten oppsummering av gode ting som er kommet denne måneden, med et lite blikk bakover til juni og juli. Her er album fra Erik Lukashaugen, Jesse Welles, Hayes Carll, Monster Mike Welch, Johanna Demker Band, Wunderkammer, Tyler Childers, Frode Alnæs og The Swampy R&B Experience.
ERIK LUKASHAUGEN: «Bumerke»
Norge har en god tradisjon for å mikse viser og folkemusikk. En av de fremste utøverne akkurat nå er Erik Lukashaugen (51) fra Elverum. For noen er han fortsatt en skjult skatt, men det bør endre seg fortest mulig.
Han albumdebuterte med «Av en sliters memoarer» med tekster av Hans Børli i 2013 og har fulgt opp med flere album med tonesatte tekster av andre forfattere, som Vidar Sandbeck og Tore Hestbråten. I 2018 ble det mer Børli i forbindelse med 100-årsmarkeringen for skogsdikteren. Seinere er det blitt to album med egne tekster, og på album nummer sju, «Bumerke», er det Einar Skjæraasen som får «spesialbehandling» av Lukashaugen. Albumet er basert på et bestillingsverk til Skjæraasendagene 2024 og inneholder tonesatte dikt av hjemstavnsdikteren fra Trysil. Blant dem er «Danse mi vise», som mange kan ha hørt med Herborg Kråkevik og «Du ska itte trø i graset», som både Egil og Eli Storbekken og Kenneth Sivertsen har gjort på sitt vis. Her har de fått nye, fine melodier av Lukashaugen. Naturen er ofte tema i Skjæraasens diktning, men han er heller ikke fremmed for litt god hverdagshumor. Hør bare på fornøyelige «Gniar og gnuar».
Albumet er spilt inn i studioet til Tarjei Nysted, med Lukashaugen sjøl som produsent og med Arbeidslaget på strenger og tangenter. Lukashaugen (sang og diverse instrumenter) forteller at de ikke hadde øvd på forhånd, men at keyboardist/trekkspiller m.m. Bjørge Verbaan (Signe Marie Rustad) hjalp til med noter over en kaffe. Ellen Brekken (Hedvig Mollestad Trio) spiller kontrabass og Elisabeth Mørland Nesset (Phone Joan / Frida Ånnevik) og Bjarne Ryen Berg (Jacqueline/Team Me) trommer. Blant de andre medvirkende er Richard Gjems og Jørund Fluge Samuelsen på munnspill og Stine Bogsveen på sang. På «Trysilvegen» spiller Kristian Skadsdammen el-gitar som en Dickey Betts fra Allman Bros. Band. Men – det må være lov å trekke fram Nysted spesielt. Han er en trollmann på diverse strengeinstrumenter som nøkkelharpe, dreielire, fiolin og stroviol pluss synth, og bidrar sterkt til at dette er blitt et lunt og flott folkemusikkinspirert visealbum.
Lukashaugen & Co. er allerede i gang med en lang turné som fortsatt har over 40 stopp fram til 9. februar neste år.
JESSE WELLES: «With The Devil» og «Devil’s Den»
Jeg ble tipset om amerikaneren Jesse Welles for halvannet år siden. Han har gitt ut musikk de siste 13 åra, først som Jeh Sea Wells, men ble raskt et fenomen da han for et par år siden begynte gi ut protestsanger på sosiale medier. Da hadde han noen tusen månedlige lyttere på Spotify. Det steg plutselig veldig kjapt, og i dag er tallet 673.000. 32-åringens mest populære låt, «War Isn’t Murder» (2024), en sang om Israels folkemord i Palestina, har passert seks millioner lyttinger samme sted. Videoene hans ses av millioner på YouTube. Han har momentum, for å bruke et populært uttrykk.
Jesse er også med på en samling Tidal har kalt «Modern Day Outlaws» sammen med blant andre James McMurtry, Steve Earle og Margo Price og en haug med ukjente navn. På mange måter er han en moderne outlaw i musikalsk målestokk. Og – ingen er mer produktive enn ham, sikkert på godt og vondt. Seks album, et samlealbum og en ep på to år! Det kan jo bli for mye, men det er ingen fare foreløpig.
22. august slapp han album nummer fire og fem i år, countryalbumet «With The Devil» (med band) og det folk-orienterte søsteralbumet «Devil’s Den» (de samme elleve låtene, akustisk solo). Hør gjerne begge. Hvilket som er best avhenger nok av dagsformen og om du foretrekker det enkle og «primitive» eller det fengende med mer «kakefyll» på låtene. Sjøl klarer jeg ikke å bestemme meg for hvilket som er best. Begge deler funker som bare det på hver sin måte.
Det er en stund siden noen er lansert som «Nye Dylan». Bruce Springsteen, John Prine og Donovan var der en gang, og artister som Conor Oberst, Jake Bugg, Jason Isbell og Ron Sexsmith er blant dem som har hatt «æren» eller kanskje byrden de seinere åra. Jesse Welles er kanskje den som har vært nærmest på veldig lenge.
HAYES CARLL: «We’re Only Human»
Texaneren Joshua Hayes Carll (49) er nesten like kjent som låtskriver som artist. Han er en utmerket historieforteller, og det er det mange som har benyttet seg av når de har «shoppet» låter. Da albumdebuten kom i 2002 ble han sammenliknet med Townes Van Zandt. Det er både en ære og litt av en byrde å bære. Carll har liksom vært der hele tida, uten å ha slått gjennom stort. Det hadde han fortjent.
Hans åttende studioalbum, «We’re Only Human», føyer seg inn i rekka av gode plater med velskrevne tekster i americana-tradisjonen. Det er en «stillfaren» plate med Carlls behagelige stemme og godt musikalsk håndverk. Blant gjestene på albumet er en gammel venn og Texas-veteran, låtskriveren og sangeren Ray Wylie Hubbard og duoen Shovels & Rope. «Thank God for good people», synger Carll. Om jeg hadde trodd på hen ville jeg sagt «Thank God for artists like Hayes Carll!».
MONSTER MIKE WELCH: «Keep Living Till I Die»
Mike Welch fra Boston, Massachusetts er «bare» 46 år, men kan likevel se tilbake på et langt liv som profesjonell musiker. Bare 18 år gammel spilte han på Notodden Blues Festival. I noen år hadde han ved siden av solokarrieren et hyllet samarbeid med Mike Ledbetter, som dessverre døde i 2019, bare 33 år gammel. De ga ut et album sammen i 2017. Da Welch som 13-åring spilte under åpningen av House of Blues i Cambridge. Massachusets, fikk han tilnavnet Monster Mike av medeier og skuespiller Dan Aykroyd.
Welch er en glimrende gitarist, og Christoffer «Kid» Andersen har gjort en utmerket jobb som produsent av dette gnistrende albumet. Min eneste innvending er at han kunne jobbet mer med tekstene. Her er det flust av klisjeer og ganske opplagte tekstlinjer som «I wanna walk until I drop / My heart will beat ‘til it stops (…) I just keep living ‘til I die» (tittellåten) og «Before I was born I didn’t exist» («Do What You Want With My Grave»). Litt derfor er instrurmentalene «Good To Me As I Am To You» (Aretha Franklin) og «Dear Landlord» (Bob Dylan) blant høydepunktene her i tillegg til «I Just Don’t Understand» av Kent Westburry og Marijohn Wilkin med John Blues Boyd og Kids kone Lisa Leuschner Andersen i koret sammen med Mike. Leiber/Stollers’ 50-tallsinspirerte «Some Other Guy» er også veldig innafor.
JOHANNA DEMKER BAND: «Live From Lillehammer Mikrobryggeri»
Johanna Demker har gitt ut plater på svensk og hovedsakelig engelsk, ett av dem som Trudy & Dave med Alf Bretteville-Jensen, siden debuten «Things We Do» i 2001. 1. august kom hennes første livealbum, som også er et slags best of-album med 14 låter, spilt inn med støtte fra et entusiastisk publikum på Lillehammer Mikrobryggeri. Konsertstedet har til og med lagd en egen label for denne første liveutgivelsen fra stedet. Husets lydmann, Tom Stræte, har tatt opp og mikset albumet, og har så vidt jeg kan bedømme gjort en kjempejobb med å gjenskape både de fine låtene og den gode stemningen.
Johanna er en utmerket låtskriver og formidler, men hun er også heldig som har luksusen det er å ha den glimrende gitaristen Marius Lien i bandet sitt. Han briljerer og løfter Johannas låter til neste stadium. Auver Gaaren er en annen musiker som sprer vellyd i form av liflige orgeltoner. I «Gracie May» fra siste studioalbum, «Unfolded Wings» (2013), tittellåten fra «Madness» (2011) og 16 år gamle «Change» (med Gaarens orgel i en hovedrolle) har Johanna herlige låter som aleine bør være grunn nok til å sjekke ut dette vitale bandet og albumet.
5. september kommer første singel fra et nytt album som slippes neste år.
WUNDERKAMMER: «Apen & kosmos»
Ti år etter forrige album har Wunderkammer endelig våknet fra dvalen. Albumet «Apen & kosmos» har forsåvidt vært i støpeforma lenge, tittellåten ble for eksempel gitt ut som singel i 2022, men 19. juni kom album nummer fire.
Multikunstneren Pål Jackman står bak Wunderkammer, som har hatt en rekke medlemmer. Besetningen på albumet er ved siden av Jackman (gitar), Børge Fjordheim (Cloroform), Per Zanussi (Zanussi 5) og Dag Sindre Vagle (Helldorado).
Åpningen «Långt der ute» og tittellåten kunne like gjerne vært hentet fra Jackmans andre band, Undergrünnen. Når kommer det livstegn fra det glimrende bandet, forresten? Fem år siden sist!
«Lyden av et skuldertrekk» er minst like gammel som åpningslåten. Den minner om Kaizers Orchestra i et rolig øyeblikk. Ikke så rart, siden Jackman var tidlig ute med å bringe sigøynermusikk og såkalt ompa-punk inn i landet. Sjøl kaller Jackman det «risting av populærmusikken». Mellom de to kommer «Vrøvl», der Jackman & Co. minner om Morten Abel og hans The September When. Uansett – det fins ikke maken til Pål Jackman, og det er bare å juble for at vi her i landet har band som Wunderkammer!
TYLER CHILDERS: «Snipe Hunter»
Selveste Rick Rubin, særlig kjent for sin revitalisering av Johnny Cash på tampen av karrieren, har produsert album nummer sju fra Tyler Childers, som kom 25. juli. Han kom inn som en slags miks av Hank Williams og Bob Dylan på 2010-tallet. Gjennombruddsalbumet «Purgatory» (2017) toppet flere årsbeste-lister, og han har vært tro mot sjangeren fram til og med forrige album, «Rustin’ In The Rain» (2023). Men sjøl om det er noen omdreininger i retning rock her er jeg ganske sikker på at honky tonk / country-folket som fikk en ny favoritt da han dukket opp er ganske fornøyde. Rubin er også kjent for å produsere hip hop og metall, men sammen med Childers holder han, med noen få unntak, fast i den gamle countryformelen.
Og – når det kommer til stykket handler det vel om hvor åpen man er for forandringer av fastlagte mønstre. «Snipe Hunter« er altså først og fremst ountry/americana, men mer enn før kan Childers minne litt om Daniel Romano. Kanadieren overrasker jo stort sett hver gang han dukker opp med et av sine mange prosjekter og hopper gjerne fra country til rock når det passer sånn.
Childers og Rubin har lagd et meget variert album, og da kan det fort også bli litt sprikende. Men det er også gjenkjennelige spor her for deg som liker Childers’ tidligere album. Ja, det er fortsatt litt pedal steel å å i øregangene, særlig på de første sporene, og åpningen «Eatin’ Big Time» er herlig, fengende countryrock. Av de 12 øvrige sporene er det bare noen få som vil overraske og eventuelt ergre noen som helst.
FRODE ALNÆS: «Cooderland»
Ry Cooder er «i skuddet» for tida. Daniel Eriksen reiser rundt og spiller Cooder-låter sammen med Stig Sjørstøm, Mattis Kleppen og Viktor Wilhelmsen under navnet Chicken Skin Music. Frode Alnæs synger ikke Cooder-låter, men har vært inspirert av gitaristen siden han var en ung mann. Det har satt sitt tydelige preg ikke minst på dette albumet. Frode har skrevet musikken, mens Morten Lorentzen står for tekstene. Og- her handler det om inkassokrav, skremmende føflekker og småbåtliv, men også den noe naive jakten på tro, håp og kjærlighet.
Ordene virker av og til noe «oppstyltet», særlig i «Blakk» og «Hei, Ann-Kristin», mens det føles som fløyel i duetten i «Ei lita vise» med Rikke Normann. Samtidig er det en humor og lun underfundighet på albumet som jeg liker. Noen av Norges beste musikere bistår dessuten på beste vis, fra Knut Reiersrud til David Wallumrød, Jørun Bøgeberg, Rune Arnesen og Kristin Skaare. Adam Douglas korer og plystrer! Fire instrumentaler, ganske forskjellige i uttrykket, viser Alnæs’ mange sider som gitarist – og her er det helt greit at ordene ikke «forstyrrer». Du må jo rett og slett falle for en låt som bærer tittelen «Emanuel Desperados».
THE SWAMPY R&B EXPERIENCE: «The Swampy R&B Experience» (ep)
Beslektet musikk kan du finne på debut-ep-en til The Swampy R&B Experience, som kom 8. august. Zydeco og cajun blandet med soul og rhythm & blues er ikke veldig utbredt i Norge. I farten kan jeg bare komme på Bygg Band på 80-tallet og Arve Hålands Cajun Gumbo på 90-tallet. Derfor er det grunn til å ønske sekstetten The Swampy R&B Experience fra Sandnes og Stavanger velkommen på scenen.
Leif Arne «Leffi» Bredland er lydmannen som også har et liv som gitarist og produsent. Medprodusent, vokalist og trekkspiller Roald Østhus har skrevet de fem låtene på debuten til dette bandet inspirert av Louisianas sump-groove. Trekkspillet har til og med fått en egen hyllest i «Me and My Accordion», mens svigermor med «My Mother In Law» har fått en sjelden hyllest. Best er likevel slepne «Lovin’ The Life» og «It Was You».
Trommene trakteres av Atle Helland Strøm, kjent for mange fra blant andre Reidar Larsen & Hjemmelaget og Eric «Slim» Zahl & The South West Swingers. Line Jørgensen spiller vaskebrett og korer og synger. The Swampy R&B Experience utfordrer ikke sjangeren, men gjør en innsats for å spre dansemusikken som oppsto blant den svarte befolkningen i 1940-åra som en blanding av cajun-musikk, rhythm’n’blues og elementer fra karibisk musikk.
Måtte høsten komme med mye god musikk!
Av Øyvind Rønning