(anmeldelsen er skrevet på oppdrag for BOK365 og ørste gang publisert der i Bok365 fredag 31. oktober 2025. Den anmeldelsen finner du her)
For halvannen måned siden takket Åge Aleksandersen og Sambandet for seg med tre storstilte konserter på Lerkendal. Nå følger Levi Henriksen, i samarbeid med Åge Aleksandersen, opp med boka «Lørdagsbarn», der de med fokus på enkeltlåter snakker seg gjennom trønderens eventyrlige karriere.
Åge Aleksandersen & Levi Henriksen «Lørdagsbarn»
(Sakprosa, Gyldendal forlag, 208 sider)
Det har vært mye Åge Aleksandersen i år, uten at det nødvendigvis trenger å bety så mye. Trønderrockeren fra Namsos har tross alt hatt en karriere som strekker seg over drøye fem tiår, hvorav godt over fire tiår som en av våre mest populære og folkekjære artister.
Likevel har 2025 vært et spesielt år, med Åge Aleksandersen og Sambandet på en fire måneder lang avskjedsturné landet rundt. Totalt møtte 150.000 opp for å ta farvel med bandet, hvorav 75.000 på de tre avsluttende konsertene på Lerkendal i Trondheim. Og siden alle tre ble utsolgt på rekordtid, ville det nok ha vært marked for enda en eller to konserter.
Avskjedsturnéen med Sambandet er av mange blitt tolket som avskjed også med Åge Aleksandersen. Akkurat det, med den egne pensjonen, har han likevel avvist gjentatte ganger. Det er Sambandet som er kommet til veis ende, selv vil han fortsette. Og mest sannsynlig kan vi forvente både nye plater og turneer med Åge Aleksandersen, bare i en litt mindre skala enn det livet med Sambandet har representert.
Tredje Åge-bok
Dette poenget understrekes flere ganger i boka «Lørdagsbarn», der Levi Henriksen og Åge Aleksandersen i samsvar med undertittelen «Historien om sangene» snakker seg gjennom Åges lange karriere ved å sette fokus på 21 av trønderens egne sanger. Fra Prudence-låten «14 Pages» i debutåret 1972 til «Gud var ikke der» fra årets album «Mi reise».
Årets bok er den tredje om Åge Aleksandersen, etter Johan O. Jensens «Fremmed fugl» i 1988 og Ole Jacob Hoels omfattende og Bragepris-nominerte biografi «Åge» i 2011. I tillegg er det kommet bøker om både Prudence og Åges liv med Sambandet.
I den forstand er Åge Aleksandersens liv grundig dokumentert fra før. Men mens de andre bøkene fremst har fokus på livet, handler «Lørdagsbarn» altså om låtene og alt rundt dem.
Personlige innblikk
I forordet redegjør Levi Henriksen både for prosjektet og sitt eget forhold til Åge Aleksandersen, mens den 76-årige artisten bidrar med en liten oppsummering i etterordet. Der i mellom får hver av sangene et kapittel, med gjengivelse av tekst og kort presentasjon av verket, før Levi Henriksen og Åge Aleksandersen gjør et dypdykk ned i de enkelte sangenes materie.
Gjennom disse fortellingene får vi et innblikk i bakgrunnen for låtene, hvordan de ble til og hva de handler om. Som at «14 Pages» var første gang Åge skrev virkelig personlig, og at «det måtte en fødsel til før jeg våget å åpne meg opp». Som at «disse kjærlighetssangene, er først og fremst sanger om mannens manglende evne til å uttrykke kjærligheten med ord eller på andre måter». Og som at «Dains me mæ» er noe av «det nærmeste jeg har kommet målet mitt med en sang».
Alt dette bidrar til å tegne et bilde av Åge Aleksandersen og det Norge han møtte i oppveksten og deretter har lært å kjenne gjennom sine mange år på veien. Samtidig fargelegger Levi Henriksen med sine refleksjoner rundt stort og smått relatert til egne opplevelser, norsk musikkliv generelt og Åges karriere spesielt. Levis store respekt for trønderen kommer også klart til syne i utsagn som «Åges raushet og nysgjerrighet overfor andre musikere er med på å gjøre at han ikke stagnerer som artist».
I sangens tårn
Samtalene mellom dem har funnet sted oppe i Åge Aleksandersens «kontor», et gammelt tårn med vidt utsyn over Trondheim. Hvor interessant den lune, småhumoristiske og nokså friksjonsfrie samtalen mellom de to oppleves, avhenger selvsagt av hvor opptatt leseren er av Åge Aleksandersens musikk. Forhåndskunnskap er en klar fordel, men det er vel bare å forvente at de som velger å lese «Lørdagsbarn» gjør det nettopp fordi de faktisk har et nært forhold til Aleksandersen og hans musikk.
Og kjøper vi først disse premissene er «Lørdagsbarn» blitt en upretensiøs bok som både gleder og varmer. Levi Henriksens refleksjoner er mer emosjonelle enn analytiske, og at det kommer mer fra hjertet enn hjernen bidrar til det personlige uttrykket.
Varmen i boka kommer også klart fram i partiene som omhandler de vonde temaene fra Åges egen oppvekst og tvilen som ble med ham inn i voksenlivet. Den underliggende uroen er der hele veien, og selv om de fleste sikkert kjenner til hans oppvekst (med en voldelig far og utrygg barndom med det fordomsfulle «taterstempelet» hengende over seg), gjør det inntrykk når dørene inn til det såre åpnes i samtaler med plass både for sinne og forsoning.
Hvordan er valget gjort?
I en karriere som spenner over 50 år og teller godt over 20 album er det mange låter å velge blant. Ulike kriterier kan avgjøre valget, men her kunne Levi og Åge med fordel fortalt mer om hvordan utvalget ble gjort. Har de diskutert seg fram til en felles liste, mye uenighet underveis, og hvem har eventuelt hatt siste ord?
Spørsmålet blir ekstra interessant i og med at de 21 sangene er hentet fra 11 album (og en singel), mens like mange Åge-album er utelatt fra listen. Og hvordan skal vi tolke det at kun «14 Pages» fra Prudence-tiden er med fra 1970-tallet, mens hele sju er hentet fra Aleksandersens to største suksesser, 80-talls albumene «Dains me mæ» og Levva livet»?
Var det første tiåret så lite viktig for Åge Aleksandersen? Representerer de to megasuksessene i første halvdel av 1980-tallet også det Åge selv betrakter som det beste og viktigste han har gjort? Og er årene mellom «Katalysator» i 2008 og årets «Mi reise» helt uinteressante, siden ingen låter fra denne perioden er inkludert?
Hensikten med disse spørsmålene er ikke å påstå at utvalget er blitt feil. Jeg savner bare en redegjørelse fra forfatteren om hvorfor valget ble akkurat slik det ble.
Som musikk- og kulturjournalist gjennom flere tiår er jeg blitt nokså godt kjent med personene Åge Aleksandersen og Levi Henriksen. At jeg kan se for meg både Åge og Levi sprell levende i teksten, vitner om at Levi Henriksen i «Lørdagsbarn» har klart å fange deres personligheter med nennsom penn. Det er en honnør både til forfatteren og hans samarbeidspartner.
Av Leif Gjerstad
(anmeldelsen er skrevet på oppdrag for BOK365 og ørste gang publisert der i Bok365 fredag 31. oktober 2025. Den anmeldelsen finner du her)
Noen sitater fra boka:
«Det jeg utleverer i form av en sang, er jeg flink til å tåkelegge. Men den evige tvilen, usikkerheten med tanke på egne evner, ligger der bestandig, og dette med faren min, den voldelige oppveksten»
«Det ligger en forventning hos publikummet mitt, alltid, om at jeg skal spille «Lys og varme», da skulle det bare mangle at vi i bandet ikke skal behandle den med den største respekt.»
«I min bransje forsøker man å holde på integriteten, samtidig som noen forhåpentligvis skal kjøpe det man produserer».
«Jeg har aldri gått på en Dylan-konsert, selv om jeg har hatt tusen anledninger. Jeg har vært livredd for at glorien skulle gå i oppløsning».