VG og NRK er enige. Andreas Øverland har skrevet en god og solid roman som i sin brutale skildring av et menneske i forfall «setter seg i kroppen».
Aktuell med romanen «Jeg vet ikke, jeg var ikke der» på Gyldendal forlag
Kort om deg selv?
– «Far, sønn, ektemann» står det på innersleeven av boka – det er kanskje minimalt, men også både korrekt og presist! Utover det jobber jeg som kreativ leder i Universal Music Norge, er tidligere musikkjournalist (den gang det var noe noen kunne leve av) og prøver så godt jeg kan å leve et helt vanlig liv.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Følelsen av at jeg ville skrive har nok vært der siden jeg begynte å lese – jeg kan for eksempel huske å ha svart at jeg ville bli forfatter i ni-ti-årsalderen når noen spurte hva jeg skulle bli når jeg ble stor. Men da jeg ble eldre så ble jeg i stedet lurt inn i musikk- og kulturjournalistikk, som på den tiden var såpass åpen med muligheter til å dra tekst i alle retninger at behovet forsvant litt. Senere har jeg vært heldig nok til å være en del av å skape fortellinger og historier sammen med flinke folk, men enten det var TV-serier eller manus eller forestillinger så var det den kollaborative følelsen av å skape noe sammen jeg satte mest pris på.
Sånn sett ble nok ideen om å skrive noe helt på egen hånd fjernere og fjernere frem til det plutselig ble veldig tydelig for meg at jeg skulle skrive Jeg vet ikke, jeg var ikke der. Hadde ikke satt penger på dette for tre år siden, for å si det slik. Derfor vet jeg ikke om jeg faktisk er forfatter nå heller. I mitt hode er tittelen forbeholdt fulltids skrivende mennesker i gang med bok nummer fire, typ, men jeg skal gå med på at jeg har skrevet en bok.
Hva handler boka di om?
– Jeg vet ikke, jeg var ikke der handler om en mor som dør så sakte at hun tror hun lever og en sønn som prøver å være mer enn bare en tilskuer til resignasjonen. Det er en bok som i stor grad handler om isolasjon og livsangst og sykdom, om skakkjørte relasjoner og makt og avmakt. Samtidig prøver den å si noe om hukommelse og minner. På mange måter tror jeg den kan leses som et forsøk på å skalere Bård Torgersen sitt (eminente) dikt «En ruin» til et større narrativ.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Da min mor døde for to år siden bestemte jeg meg for å ikke ha hverken prest eller seremonileder fra Human-Etisk forbund, men derimot lede bisettelsen selv. Når seremonier skal ledes trengs en hel del tekst, både for å lede folk gjennom, men også for å gi seremonien en kontekst. Jeg tror jeg hadde bestemt meg allerede da for å være direkte og tydelig på hvordan min mor hadde levd de siste årene sine, og selv om boka er langt mer eksplisitt enn bisettelsen noen gang var, ble nok tonaliteten satt litt allerede da. Selv etter bisettelsen fortsatte tankene rundt denne teksten å kverne, og av en eller annen grunn fortsatte jeg å skrive på dette gravskriftet, på tross av at ordene pr def ikke lenger hadde noen funksjon. Etter et halvt år ble det etter hvert tydelig for meg at teksten fortjente å ha et eget liv utover å være lagret på notater på mobilen og at det var potensiale til en bok der.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Det riktige svaret er jo selvsagt å være der mens datteren min lever et liv og å få se henne skjønne mer og mer (eller mindre og mindre, eventuelt) av ideer og konsepter og verden rundt seg. Men egentlig vil jeg aller helst spise noe veldig godt. Og drikke noe som passer til det jeg spiser.
Av Leif Gjerstad