For en uke siden slapp Bruce Springsteen boksen «Nebraska 82: Expanded Edition». Denne helgen er han aktuell i filmen «Deliver Me from Nowhere», som tar utgangspunkt i tiden rundt og arbeidet med det nakne mesterverket «Nebraska».
Trolig har vi Scott Coopers film, basert på Warren Zanes to år gamle bok Deliver Me from Nowhere å takke for at Bruce Springsteen har gjort et dypdykk ned i Nebraska-materien og kommet opp med nok stoff til å fylle en boks med fire LPer/CDer. Eller kanskje var det bare et tidsspørsmål før The Boss uansett ville funnet tiden moden? Det har jo aldri vært noen hemmelighet at Springsteen holder «Nebraska» som en av sine største, personlige favoritter. Men samtidig synes det opplagt at fokuset på «Nebraska» i Zanes bok/Coopers film ga Springsteen en gylden mulighet til å løfte albumet fram i lyset og belyse dets smertefulle tilblivelse.
Snur ryggen til suksessen
Noe av det mest fascinerende med «Nebraska»-historien er hvordan Springsteen i kjølvannet av «The River»-suksessen snudde ryggen til alt. Allerede i 1975 hadde Jon Landau (som like etter ble hans manager) erklært Bruce Springsteen som rockens framtid, og da «Born To Run» kom ut plasserte datidens to viktigste nyhetsblader Newsweek og Time rockeren fra New Jersey på førstesida på samme uke (7. november 1975).
Og hopper du seks år fram i tid kommer du endelig til «The River», det majestetiske dobbelalbumet som for alvor tok han ut i verden. Jeg var selv så heldig å få være på plass i Drammenshallen da Bruce Springsteen gjestet Norge for første gang, 5. mai 1981. Og jeg svevde nærmest på skyer da jeg i min anmeldelse for Dagbladet superbegeistret oppsummerte opplevelsen med tittelen «JubelBruce».
Deprimert
Selv om jeg og svært mange andre jublet, var det mer trøblete for Springsteen. Han slet med sitt selvbilde og depresjoner, og trakk seg etter turnéslutt tilbake fra offentlighetens lys. Han søkte tilflukt i et hus i nærheten av hjembyen Freehold i New Jersey, hvor han begynte å jobbe på noen nye låter som ventet på å bli forløst. Og som ikke minst var noe helt annet enn det plateselskapet forventet.
Som en slags tilnærmet fellesnevner tar albumet utgangspunkt i drapsmenn og andre plagede sjeler, og gjennom historier om dem og deres skjebnesvangre valg skildres baksiden av den amerikanske drømmen, med desperasjon, fremmedgjøring og vold som noen naturlige stikkord. En mørk materie som Bruce Springsteen spilte inn på en firespors opptaker, men som aldri var ment som noe annet enn skisser for det The E. Street Band skulle fylle ut til det som kunne bli Springsteens neste album.
Men da han forlot huset i Colts Neck for å gå i studio med bandet i New York følte Springsteen at det ble feil. Han klarte aldri å fange den følelsen han hadde søkt i sine akustiske demoer. Til plateselskapets store fortvilelse satte han strek for bandprosjektet og den naturlige oppfølgeren til «The River». I stedet bestemte han seg for å gi ut de ti låtene han hadde meislet ut på egen hånd som «Nebraska». Rått, nakent og mørkt.
Film i langsom flyt
Det er denne viktige perioden i Bruce Springsteens liv som den severdige filmen «Deliver Me from Nowhere» skildrer i dvelende tempo, med Jeremy Allen White (kjent fra tv-serien «The Bear») i rollen som Springsteen. Og selv om White kanskje ikke likner så altfor mye på New Jersey-rockeren, klarer han å krype inn i og formidle følelsene til en plaget artist på en overbevisende måte.
Ofte mens den deprimerte musikeren tomt skuer utover landskapet utenfor huset, eller når han bak rattet i sin nykjøpte bil oppsøker gamle steder knyttet til traumatiske barndomsopplevelser.
Så spørs det hvor autentisk «Deliver Me from Nowhere» er? Noen dikteriske friheter har Cooper selvsagt tatt, slik som med den relativt korte og famlende romansen som skildres i filmen. Den er ikke bare fiktiv, kanskje tar den også unødvendig stor plass dersom målet med filmen var å skildre Springsteens indre kamp mellom «The River» og det globale gjennombruddet han fikk med «Born In the U.S.A.», bare ett år etter utgivelsen av «Nebraska»?
Akustisk solo
Det er uansett interessant å høre demoversjonen av «Born In the U.S.A» som ble spilt inn under «Nebraska»-seansen i hytta i Colts Neck. Springsteen var usikker på hvilken vei han skulle ta låten, men selv om han ikke fant plass for den på «Nebraska», viser ordene «May have potential» som han skriblet ned om «Born In the U.S.A.» at han tross alt hadde tro på at låten kunne bli til noe. Og som alle vet, det kunne den.
Selv om det er givende å høre både denne akustiske versjonen av «Born In the U.S.A.» og en speedet versjon av «Downbound Train», er det første albumet i «Nebraska 82: Expanded Edition» boksens minst spennende. Majoriteten av låtene her har jo faktisk vært å finne i en eller annen sammenheng tidligere, og i flere tilfeller er det mulig å skjønne hvorfor Springsteen den gangen utelot dem fra plata.
Elektrisk forsøk
Mens «Solo Outtakes» er den første i Nebraska-boksen, får vi «Electric Nebraska» på den andre. Som tittelen antyder er dette Nebraska-låtene i elektrisk tapning, med E. Street Band. Og når man hører disse versjonene er det igjen lett å si seg enig med Springsteen, denne gangen i hans avgjørelse om å holde på de akustiske soloversjonene.
Skjønt, det vi hører på «Electric Nebraska» er etter at de hadde jobbet med låtene to uker i studio. Og vi kan jo ikke utelukke at Springsteen ville funnet veien han ville gå med disse, om de hadde gitt seg mer tid. Likevel tyder alt på at vi da «bare» hadde fått «enda en Springsteen-plate» og ikke det kontrasterende og personlige mesterverket som «Nebraska» faktisk ble.
Suverent album, severdig film
De to siste albumene i den nye boksen utgjøres av originalalbumet «Nebraska» i lydrenset versjon samt en fersk liveframførelse av albumet i sin helhet Count Basie Theatre i New Jersey, uten publikum i salen. Denne konserten er også inkludert i boksen som dvd, og sammen med den severdige filmen «Deliver Me From Nowhere» utgjør det en solid pakke til glede for Springsteen-fansen.
Av Leif Gjerstad
Les også: Et livslangt løp fra New Jersey til New Jersey (om boka «Born To Run»
Les også: Observasjoner ved elvebredden (essay om «The River»)
Les også: Endelig spilte Bruce Springsteen «The River» (konsertanmeldelse)
Les også: Da Leffe droppet Springsteen (et minne fra 1975)
Les også: Bursdagshilsen til Springsteen (på 70-årsdagen i 2019)
Les også: Born To Rule (om albumet «Born To Run»)
Les også: Mesterlig – med og uten ord (med Øyvind Rønnings anmeldelse av 16 album, blant disse «Nebraska»-boksen)