Katalanske Rosalia har det siste tiåret etablert seg som en av 20-tallets mest spennende artister. Hennes fjerde album «Lux» utfordrer sjangergrenser samtidig som det bekrefter hennes status.
Mitt første møte med Rosalia var da hun spilte på Roskilde-festivalen i 2019. Det låt tøft, men likevel gikk jeg etter bare ti minutter. Jeg hadde en avtale med noen som burde overholdes, og så tøff at hun var verdt å bryte avtaler for opplevde jeg henne ikke.
Det er ingen grunn til å angre på at man holder inngåtte avtaler, men noen ganger har jeg lurt på om det kanskje muligens var en tabbe likevel. Dels fordi venner som faktisk var på hele konserten bedyret at det var stort, og dels fordi jeg i ettertid tror jeg skjønner hvorfor. Først etter å ha oppsøkt hennes andre andre album «El Mal Querer» (2018) litt forsinket. Men framfor alt etter at tredjealbumet «Motomami» (2022) ble en personlig favoritt som jeg tok med på det «årets ti beste album»-liste.
Ambisiøst, vellykket
Der tør jeg allerede nå spå at også årets «Lux» havner. For det er sjeldent vi blir presentert for noe så pass ambisiøst som ikke tipper over av sin egen tyngde. Med sin bakgrunn i flamenco har Rosalia tidligere fungert som en fornyer av sjangeren, samtidig som hun har trukket inn hiphop, pop og reggaeton i miksen. Det har hun klart å gjøre på en måte som har fenget folk verden over og som har etablert henne som 20-tallets største spanskspråklige artist.
Alt dette tar hun med seg på årets «Lux», samtidig som hun utvider palletten ytterligere. Musikken er bygget opp i fire satser, som hver skal gi uttrykk for ulike stemninger. Store deler er innspilt med London Symphony Orchestra i ryggen, mens hennes vokal ofte nærmer seg det klassiske. Men som kontrast til disse låtene med storslåtte arrangement, byr hun også på lavmælte pianoballader hvor bakgrunnen i flamencoen blir mer framtredende.
Kanskje bør vi også nevne at hun (for andre gang) har med Björk på gjestevokal på singelkuttet «Berghain», samtidig som hun, mer kuriøst, i låten «La Yugular» har samplet noen setninger Patti Smith uttalte i et intervju i Stockholm 1976.
Klassisk eller alternativt?
Selv om plata til helgen bare har vært ute i et par uker, har den rukket å gå til topps i mange land. Og fått folk til å diskutere hva slags sjanger man egentlig kan plassere «Lux» i. Kvalifiserer den til klassisk-kategorien eller passer alternativ pop bedre? Sikkert er uansett at den pusher grenser og bryter ny mark på en måte som gjør at den fort kan bli en av dette tiårets store markører.
I tillegg er det vel knapt noen plate i pop/rockehistorien som kan by på en vokalist som synger på så mange språk som Rosalia gjør på «Lux». Fjorten for å være nøyaktig, med engelsk, tysk, ukrainsk, hebraisk, arabisk, italiensk og mandarin blant disse, foruten hennes egne morsmål katalansk og spansk.
Forklaringen til dette skal være at Rosalia på «Lux» har valgt å ta for seg en historie om et kvinnelig helgen i hver enkelt låt, og siden disse historiene herstammer fra mange ulike land blir også deler av vokalen i de ulike låtene framført på de respektive språk.
.Mystisisme
At Rosalia har tatt utgangspunkt i helgen-historier skal likevel ikke tolkes som at dette er en religiøs plate. Hun har vokst opp i en sekulær familie i Barcelona, og selv om hun bekjenner seg til den katolske troen hevder hun å være mest opptatt av de spirituelle, mystiske og mytiske elementer man finner i religion. Det som binder folk fra ulike kulterer og verdensdeler sammen er mer interessant enn den guden de måtte tro på.
Ifølge Rosalia kan dette synet ha noe å gjøre med at ingen i hennes famile drev med musikk. Hun var derfor nødt til å søke utenfor den innerste kretsen for å finne sin plass. Og det klarte hun så godt at hun allerede som tenåring gjorde seg bemerket lokalt, mens hun studerte musikkvitenskap ved den katalanske musikkhøyskolen i Barcelona.
Debut
Foruten å opptre med flamenco på byens barer, samarbeidet hun allerede da med hiphopere samtidig som hun i tillegg trakk inn popelementer i sin musikk. Det førte i 2017 til debutalbumet «Los Angeles» som hun spilte inn sammen med Raül Refree (og som til tross for tittelen er innspilt i Barcelona).
«Los Angeles» ble godt mottatt av kritikerne og havnet på manges «årets beste»-lister, men uten at den solgte så altfor mye. Debuten ga henne uansett et så pass stort navn i hjemlandet at forventningene var store til andrealbumet «El mal querer» (2018). Og med singler som «Malamente» og «Pienco en tu mirá» som drahjelp ga miksen av flamenco, hiphop og pop Rosalia hennes store gjennombrudd.
Internasjonal suksess
Og nå var det ikke bare Spania som gjaldt, «El mal querer» markerte seg så sterkt i latino-kretser på andre siden av Atlanteren at albumet endte opp med en Grammy-pris for årets beste Latin-album. Siden har suksessen bare fortsatt og nedslagsfeltet ble ytterligere utvidet med det glimrende tredjealbumet «Motomami» i 2022.
I likhet med de to foregående viste den en artist i vekst og med eksperimentell lyst til å prøve nytt. Noe som altså også preger årets album «Lux» i aller høyeste grad. Ikke bare overrasker hun med sin lekne sammenblanding av klassiske og flamencopop-elementer. Hun overbeviser også i en slik grad at «Lux» fort kan ende opp som en klassiker.
Av Leif Gjerstad
Les også: Ti beste plater 2022
Se også video: Rosalia «Berghain»