Jeg har ikke lest så mange bøker at jeg på noen måte kan pretendere på en årsbesteliste. Men noen har jeg tross alt lest – og her er noen personlige favoritter fra 2025 som jeg gjerne anbefaler!
Min lesing i 2025 har i stor grad vært preget av hva jeg har gjort avtale om å anmelde for Bok365. I tillegg kommer en selvpålagt følelse av forpliktelse til å lese noen bøker fra mitt gamle hjemland, for å holde meg noenlunde orientert og oppdatert på det som skjer der.
På lista under har jeg plukket ut fire norske og like mange svenske skjønnlitterære utgivelser fra 2025 som jeg har hatt stor glede av å lese. Kanskje noen av dem kan fungere som tips også for deg?!
Bøkene er ikke innbyrdes rangert, kun presentert i forfatter-alfabetisk rekkefølge
Fire norske
Ingvar Ambjørnsen: Sorgen i St. Peter Ording (Cappelen Damm)
Det er ingen lystig lesing Ambjørnsen byr oss på i novellesamlingen som ble hans litterære avskjed. Men som alltid er det godt å være i mørket sammen med Ambjørnsen og hans litt skakke slitere som befolker fortellingene. Skildret usminket ærlig, men hele veien med mye varme, mens Ambjørnsen skaper uro med illevarslende signaler om noe dramatisk som skal skje. Sorgen i St. Peter Ording er en verdig og stemningsfull avskjed med en stor forfatter.
Leander Djønne: Alt et (Forlaget Oktober)
Da Djønnes andre roman ble sluppet tidlig i høst, følte jeg motstand. Den fristet ikke. Men så fikk den så god omtale og Bragepris at det ble til at jeg sjekket den ut likevel. Og det er jeg glad for, til tross for at «Alt et» er noe av det råeste og mørke jeg har lest på svært lenge. I et vestlandsk miljø preget av forfall, mørke skyer og regn, blir vi eksponert for barnemishandling, psykisk terror, konevold, kjever som knaser og brutal død – skildret uten filter. Det gjør fysisk vondt å lese Djønne, men intensiteten i boka driver deg fram gjennom boka, til siste slutt.
Per Petterson: Du er hjemme nå (Forlaget Oktober)
I sin nye roman tar Petterson utgangspunktet i familiefaren Kasper. Han hevder å elske sin kone, men innleder likevel et kjærlighetsforhold til en annen kvinne. Kasper vil gjerne tro at det skal være mulig å romme så mye kjærlighet i livet, men erfarer raskt at det ikke er så enkelt. Petterson er språklig elegant, samtidig som forfatteren borer emosjonelt i temaer som utroskap, skyld og ensomhet.
Agnes Ravatn: Doggerland (Samlaget)
I sin femte roman retter Ravatn et satirisk blikk mot en forlagsbransje i krise, i en fortelling som både byr på spennende intriger og svært fornøyelige partier. Ravatn balanserer fint mellom de to bærebjelkene, mens hun med skarp observasjonsevne, vidd og penn går inn i aktuelle samtidstemaer. Her får vi «Succession»-intriger om arverekkefølge og kamp mellom børs og katedral, harselas med KI-hysteri, dagens coach- og terapibølge og mye annet. Snedig skrudd sammen med smarte vrier og et spenningsmoment som holder til siste slutt.
Fire svenske
Therese Bohman: Kammakargatan (Norstedts)
Bohman romandebuterte i 2010 og har vært både Nordisk Råd- og Augustnominert. I årets kortroman (125 sider) skrur hun klokka nesten 30 år tilbake, til da bokas unge hovedperson Therese flytter til Stockholm for å studere kulturvitenskap. Hun trekkes raskt inn i litterære sirkler, og med utsøkt varme skildrer Boman det unge menneskets møte med den svenske hovedstaden og kulturelle tilbud som bokhandler, litterære magasin og cafeer. En herlig nostalgisk stemning mange sikkert kan gjenkjenne seg i – og glede seg over å få gjenoppleve.
Alex Schulman: 17. juni (Albert Bonnier förlag)
I 17. juni blir hovedpersonen Vidar suspendert fra sin lærerstilling etter en voldsepisode. Under rydding hjemme finner han telefonnummeret til familiens gamle hytte. Han ringer, får svar og får snakke både med sin far, mor og seg selv som guttunge – hver gang 17. juni 1986. Samtidig som han prøver å nøste opp sin egen barndom, truer en rettsak etter episoden på skolen. Gjennom sin tematiske todeling setter Schulman med et lett språk fokus på skoledebatt og et barns traumatiske oppvekst, mens trådene sys sammen i et elegant klimaks.
Lina Wolff: Liken vi begravde (Albert Bonniers förlag)
I årets Augustprisvinner vokser to søstre opp som fosterbarn i et dysfunksjonelt hjem på bygda i Skåne. Samtidig setter et uoppklart drap i landsbyen og myten om et gjenferd sitt preg på menneskene i området. Wolff skildrer tilværelsens kontraster levende og med en utsøkt humoristisk snert, enten det er hverdagslige trivialiteter eller den underliggende volden som står i fokus. Skammen over det som er og har vært samt drømmen om å komme seg vekk fra et slik fordømt sted står opp fra sidene, mens Wolff utvikler sin frodige fortelling.
Klas Östergren: Klenoden (Polaris förlag)
Östergren lar ofte sine fortellerpersoner komme i kontakt med «uskyldige» personer og situasjoner, bare for å virvles inn i noe med tråder til lyssky personer/organisasjoner med suspekte forbindelser til «makta». Så også i Klenoden, der fortelleren vil skrive historien om en kontroversiell poet, men snart vikles inn i et politisk spill, der fredsbevegelsen og manglende diskusjon forut for Sveriges innlemmelse i Nato står i fokus. Mistroen sprer seg og de færreste er til å stole på, briljant og morsomt skildret gjennom Östergrens litterære briller.
Noen flere?
Andre skjønnlitterære bøker jeg har hatt stor glede av i året som er gått er Kyrre Andreassens Ikke mennesker jeg kan regne med, Lars Ellings Nei, dette husker vi og Helga Flatlands Så gjør vi så.
La meg også helt til slutt få nevne Torgrim Eggen og Brit Bildøen. To forfattere som jeg gjennom flere år har/har hatt litt for tett kontakt med for at jeg skal være helt komfortabel med å anmelde. Men når habilitetsspørsmålet vedrørende dem nå er avklart, tillater jeg meg å anbefale Bildøens Moderat sikt og ikke minst Eggens Blodet. Begge fortjener lesere!
Av Leif Gjerstad
One thought on “Leffes bokanbefalinger 2025”