«Hey ho let’s go!» Jepp, i dag er det 50 år siden Ramones debut-LP ble gitt ut!
På midten av 1970-tallet florerte konseptalbumene og dobbeltalbumene spredte om seg, mens strikken ble tøyd til det ypperste med hensyn til hva vinylteknologien tålte. Et album burde helst ikke være over 40 minutter og i hvert fall ikke vare lenger enn 45 minutter. Det gikk jo utover lydkvaliteten.
Løsningen for mange ble dobbeltalbum på godt over timen, slik som Yes-plata «Tales from Topographic Oceans» fra 1973. Den inneholdt bare fire spor, en på hver side, men samlet spilletid kom likevel på over 80 minutter. Og så hadde du selvsagt dem som presset inn over halvtimen på én enkelt LP-side. Med Todd Rundgren som en av de mest eksentriske på dette feltet. Han klarte å få inn hele 35 minutter på en side av 1975-albumet «Initiation».
Fatt deg i korthet!
Så kom Ramones. Med et «hey ho let’s go!» sparket New York-kvartetten i gang debutalbumet «Ramones» som i et frenetisk tempo pløyde sin vei gjennom 14 låter på under halvtimen. Eller for å være mer nøyaktig: 29 minutter og 4 sekunder. Der ingen låt var lenger enn 2.40 og sju av låtene var på under to minutter. Snakk om å fatte seg i korthet!
Det lå på en måte i kortene. Siden rockens fødsel 20 år tidligere hadde ulike bølger avløst hverandre, ikke sjelden i et aksjon-reaksjon mønster, der «ungdommen» forkastet de noen år eldre «gamlisenes» estetikk.
Sett i bakspeilet var det derfor bare å forvente at noen oppkjeftige ungdommer ville opponere mot de sedate hippiene som brukte all lenger tid på å komme til poenget og de artyfarty musikerne som så som sin misjon å lage like storslått som pretensiøs kunstpop.
Pønken ble født
Men til tross for disse signalene slo Ramones ned som en bombe da de 23. april 1976 slapp «Ramones»-albumet. Her var musikken strippet for all staffasje. Den rendyrkete rocken sto i fokus, framført med bråkete gitarer og en rølpete intensitet som sto i kontrast til det meste ellers på markedet.
Forgjengere som The Stooges, MC5 og New York Dolls hadde skissert terrenget og gått opp deler av løypa. Men det var de fire fiktive Ramones-brødrene Joey, Dee Dee, Johnny og Tommy som fikk gnisten til å slå ut i fyr og flamme. Ifølge mange var det med Ramones pønken ble født.
Til CBGB’s
Ramones egen fødsel fant sted i middelklassestrøket Forest Hills i bydelen Queens i New York to år tidligere. Etter å ha markert seg lokalt gikk ferden over til Manhattan og den nå så legendariske klubben CBGB’s, beliggende i det kriminelt belastede Lower East Side-strøket. Her møttes og spilte artister og band som Patti Smith, Television, Talking Heads og Blondie. Samt altså Ramones.
Alle ble de oppdaget på CBGB’s og for Ramones resulterte det i platekontrakt med Sire Records høsten 1975. Og derfra var det bare (som Dee Dee) å telle ned «one-two-three-four» til den store eksplosjonen. I januar 1976 gikk kvartetten og produsent Craig Leon i studio, og da gjengen kom ut en uke seinere var det med musikken til albumet «Ramones» under armen.
Kjapp innspilling
Den kjappe innspillingen skyldtes delvis begrensete økonomiske midler (litt over $6000), men ifølge bandet også fordi de egentlig ikke trengte mer for å få til det de ønsket å gjøre. Og det stemte sikkert, selv om kritikernes dom over «Ramones»-LPen ikke var særlig overveldende da plata kom 23. april. Med mørk bakgatelyrikk om sniffing, dop, vold og kriminalitet i en kjapp energisk og fengende form med humor som underliggende element skilte Ramones seg klart fra sin samtid, men ble vel ikke tatt helt på alvor..
Heller ikke platekjøperne virket særlig imponert. Begge de to første singlene, kontroversielle «Blitzkrieg Pop» med påstått nazisymbolikk og «I Wanna Be Your Boyfrind», floppet, mens albumet bare solgte 6000 i løpet av det første året og dermed aldri klarte å komme inn på USAs Top100. Men skitt au, det som virkelig betød noe var at Ramones hadde klart å tenne en gnist hos mange frustrerte unge som lot seg inspirere av de nye tonegangene.
Klassikerstatus
Det åpnet også muligheten for Ramones å turnere mer utenfor New York, og sommeren 1976 ble det til og med to London-konserter på de sentrale spillestedene Dingwalls og Roundhouse. Dermed var pønkgnisten tent også i England, og deretter gikk det i rasende fart, med debuter av The Damned, Sex Pistols og The Clash i løpet av det neste drøye halvåret.
Pønken var født, og i dag trekkes «Ramones»-albumet fram som en av de viktigste utgivelsene i rockens etterhvert nokså lange historie. Dessverre får ingen av de fire i bandet fra den gang oppleve 50-årsjubileet. Joey døde i 2001, Dee Dee i 2002, Johnny i 2004 og Tommy i 2014. Men debut-LPen deres lar seg høre den dag i dag!
Av Leif Gjerstad
Les også: Ramones-konserten som forsvant (om Ramones første besøk i Norge 1980 + intervju med bandet)
Les også: 40 år med Ramones
Les også: Da Leffe var så feig at han ikke turte å gå på CBGB’s