(Øyvind anbefaler – april 2026)
En bra sjangerblanding denne måneden, med blant annet americanautgivelser fra Michael Weston King, country fra Ella Langley og Charley Crockett, blues fra Krissy Matthews og The Heavy Gentlemen, pop fra Villskudd og jazz fra Flea – og ti andre.
Stor variasjon denne måneden. Dessuten kom flere av albumene så seint i mars at de pent måtte vente til april. Denne gang kan dere lese om utgivelser fra Michael Weston King. Ella Langley, Charley Crockett, Paul Cauthen, Benjamin Tod, Krissy Matthews & The Vikings, The Heavy Gentlemen, Big Creek Slim & Rodrigo Mantovani, Villskudd, Jonas Brekke, Terje Espenes, Jørun Bøgeberg, Courtney Barnett, soloprosjektet til Flea (fra Red Hot Chili Peppers) med Nick Cave som gjest, Ber og Joe Pernice – pluss et overraskende samarbeidsprosjekt.
MICHAEL WESTON KING: «Nothing Can Hurt Me Anymore»
Forrige måned skrev jeg om TP Le Green, som skrev seg gjennom sorgen over sønnens død og ga ut albumet «The Extraordinary Story Of…». 4. april kom et annet album som også vil stå igjen som et av årets sterkeste og mest personlige, preget av et tragisk knivdrap som rammet familien sommeren 2024.
Briten Michael Weston King, også kjent fra alt.country-bandet The Good Sons og duoen My Darling Clementine sammen med kona Lou Dalgliesh, besøkte Fjording-festivalen i Halden i mai 2024. To måneder seinere mistet de sitt seks år gamle barnebarn Bebe King i et knivoverfall i Southport i Merseyside, England. To andre barn ble drept og ni barn og to voksne ble alvorlig skadd av en 17-åring. King og kona var i gang med et nytt duoalbum, men valgte i stedet å jobbe med hvert sitt soloalbum. Denne måneden kom hans utgivelse med en tittel som sier det meste, og med et cover med mye symbolikk: King er fotografert gående langs ei elv med bøyd hode og en stor bamse under armen.
«Let the healing begin», synger King i åpningen «The Golden Hour». Både den og «La Bamba In The Rain» går rett inn i tragedien, eller snarere etterdønningene – som ikke lettet på sorgen. Høyrekrefter brukte tragedien til å demonstrere og utnytte den i politisk øyemed.
Gjennom 50 minutter og elleve låter får vi et variert musikalsk uttrykk med americana som et fundament, med nikk til country, rock og pop. Tittellåten, i særdeleshet, og flere andre spor tar utgangspunkt i tragedien, men her er også en kjærlighetssang som «Grow Old With Me». I samme «klasse» kan vi plassere «When I Grow Old», sjøl om også den tematisk er innom tragedien. «Die In Shame» er også der, med stryk og blås og en rufsete gitarsolo signert Shez Sheridan. «Just A Girl In The Summertime» er en duett med Eirin Moran fra bandet A Girl Called Eddy. Clive Mellors følsomme munnspill gjør «Into The West» til et litt annerledes høydepunkt som avsluttes med en resiterende Michael Weston King.
ELLA LANGLEY: «Dandelion»
Endelig et nytt countrynavn som ikke låter som alle andre! Jeg har for lengst gitt opp Country Music Awards, der den ene blonde skjønnheten etter den andre svinser rundt på scenen i frynsekjoler og boots, syngende noe som likner mer på pop enn country. I americana-sjangeren dukker det ofte opp mye fint, men i popcountry-bransjen må jeg tilbake til Kacey Musgraves «Golden Hour» (2018) for å få den samme «tenningen» på en kvinnelig countryartist som da jeg hørte Ella Langley snakkesynge og synge barske «You Look Like You Love Me» i duett med Riley Greem i 2024 (343 millioner avspillinger på Spotify).
I fjor høst fulgte hun opp med den like barske singelen «Choosin’ Texas», som var den første med en kvinnelig artist som nådde toppen både på Billboard Hot 100, Hot Country Songs og Country Airplay-listene samtidig. Ingen andre kvinnelige countryartister har ligget lenger på nummer en. Taylor Swift hadde den forrige rekorden. «Choosin’ Texas» har nå passert 311 millioner lyttinger på Spotify.
Denne måneden kom så album nummer to, 18 spor som klokker inn på 57 minutter. Ikke akkurat vanlig lengde på et countryalbum. Ikke er hun blond heller. Det vil si, hun har vært det, men nå er hun like mørk i håret som Musgraves.
Hvorfor hun er bedre enn mange andre? Det handler om flere ting: Det er fengende og ikke minst småfrekt og gjerne litt på kanten, sangene har humor og noen fikse onelinere, de er velprodusert uten at det blir for «glossy» og hun synger flott med sin sørstatsaksent. Det er fortsatt mest country, mye takket være en kledelig pedal steel (Spencer Cullum). Jeg liker også det feministiske anslaget i tekstene, i slekt med både Musgraves og Taylor Swift.
Miranda Lambert, en annen Nashville-artist som har hevet seg høyt over gjenomsnittet kvalitetsmessig, har produsert sammen med Ben West og Langley og er medlåtskriver. Sammen gjør de duetten «Butterfly Season». Tommel opp også for en flott versjon av klassikeren «It Wasn’t God Who Made Honky Tonk Angels», en hit med Kitty Wells i 1952 som i 1993 dukket opp på albumet «Honky Tonk Angels» med Emmylou Harris, Linda Ronstadt og Dolly Parton.
Noen sekunder av trad.-låten «Foggy Went A Courtin’», den første sangen Langley lærte seg, rammer inn albumet, som stiller sterkt når årets beste countryalbum skal kåres.
CHARLEY CROCKETT: «Age Of The Ram»
Amerikaneren Charley Crockett er en av bransjens mest produktive. To album ble det både i 2024 og 2025, og 3. april kom årets første (?) med 20 nye låter (noen er riktignok bare mellomstikk eller korte «låtskisser»).
Som de to foregående albumene har han produsert sammen med Shooter Jennings, som mange av dere sikkert har fått med dere er sønnen til Waylon. Shooter er både artist og altså en mye brukt produsent.
Det hadde vært lett å kritisere Crockett for at han gir ut for mye om det ikke hadde vært for at det aller meste han gir ut er så forbaska bra! Texaneren fylte 43 år for noen dager siden, men synger tradisjonell country, eller honky tonk om du vil, som om han var på toppen av karrieren på 50- og 60-tallet. Bare fire av de 21 sporene er covere, av blant andre Jimmy Buffet og Billy Joe Shaver. Ok, denne gangen er det sikkert noen av sporene på «Age Of The Ram» som ikke hadde vært veldig savnet om de ikke var der, men det aller meste holder høyt nivå.
Albumet følger den fiktive figuren Billy McClane, som stammer fra Marty Robbins’ singel «Old Red» (1963). Crockett brukte ham første gang i tittelsporet på albumet «$10 Cowboy» i 2024. «Me & Shooter» helt på tampen er ikke bare en hyllest til produsent Shooter, men også til Austin – «still the live music capital of the world». Det kan vi like! Helt til slutt kommer albumets høydepunkt, «Cover My Trail Tonight».
PAUL CAUTHEN: «Book of Paul»
En av de nye countrystjernene som ikke lar seg friste til å lage lettselgelig popcountry er Paul Cauthen, som med det etternavnet skal være glad for at han slapp å gå på en norsk barneskole med mobben klar til hogg.
I motsetning til Charley Crockett (over) har han, med noen unntak, et mer moderne og rocka uttrykk. På «Ain’t No Crime» måtte jeg sjekke om det er et gammelt opptak med Waylon Jennings jeg hører, for så likt låter det. Han har ikke bare stemmen, men også fraseringene til Waylon. Andre ganger kan han minne om Johnny Cash, mens noen av låtene flørter med countryrocken. Det er fengende hele veien. To duetter har han også gjort plass til, «Tossin’ Back Time» med Jake Worthington og «Chain Smoking» med Delaney Ramsdell.
Som en kristen har Cauthen et forhold til Bibelen. Der er det ingen «Pauls bok», så han serverer sin egen «Book of Paul» – akkurat som du og jeg bør ha vår egen. Musikken har innslag av gospel, men det betyr ikke at dette er et religiøst album. I tittellåten synger han ganske befriende: «I’m dancing with the devil, with a Bible in my hand.»
BENJAMIN TOD: «Vengeance and Grace»
Mens vi er inne på tradisjonell, «ubesudlet» country tar vi med Benjamin Tod i samme slengen. Både han og bandet hans, Lost Dog Street Band, ga i 2024 ut hvert sitt strålende album som begge havnet på min årsbesteliste, henholdsvis «Shooting Star» og «Survived». Tod solo plasserte jeg helt oppe på sjetteplass.
Det første som slår deg når du hører på Tod er enkelheten i musikken. Her er det ingen store fakter, bare enkle, men gode låter og fortellinger. Og det er jo sånn at «noen liker mora og noen liker dattera», så Tod har spilt inn de ti låtene både med band og aleine. På samme album. Han er ikke den første som har gjort noe liknende, den siste jeg kan komme på er Jesse Welles’ to separate album med og uten band utgitt på samme dag i august i fjor, «Devil’s Den» og «With The Devil». Og – det er jo ofte interessant å høre hvordan en låt får et nytt liv – med og uten band. Ofte er det vanskelig å velge hvilken versjon som er best. Bandlåtene er fengende countrymusikk, sololåtene framføres av Tod aleine med en gitar og er selvfølgelig nakne og står fram på en annen måte. Han er en god formidler, og det kommer enda bedre fram i det enkle formatet. Det blir mer visesang – og det er ikke noe gæren’t med det. Best: «Closing The Door» – med og uten band!
KRISSY MATTHEWS & THE VIKINGS: «Rock and Roll Soldier»
Da norsk-britiske Krissy Matthews (33) var tre år gammel ble han invitert opp på scenen av sin far for å spille Roy Orbisons «Oh, Pretty Woman». Åtte år gammel fikk han sin første gitar. Faren lærte ham å spille Shadows-musikk, men da han hørte Amund Maarud under et besøk i Norge ble bluesflammen tent. Tolv år gammel ble han invitert opp på hovedscenen av selveste John Mayall to kvelder under Notodden Blues Festival. De siste årene har solokarrieren tatt skikkelig av, og han har turnert mye i Norge med sitt norske backingband, The Vikings. Parallelt har han siden 2015 også spilt fast i tyske Hamburg Blues Band.
Da Krissy fylte 18 år hadde han allerede gitt ut tre album. Hans mest ambisiøse utgivelse er doble «Krissy Matthews & Friends» (2024) med hele 24 låter, mange av dem duetter med kjente artister. Tidligere denne måneden kom det forrykende bluesrockalbumet «Rock and Roll Soldier», også det med flere celebre gjester. Tommy Castro og Stina Stenerud gjester for eksempel på «Pharo Blues» (er det et nikk til «bluesprofessor» Øyvind Pharo, eller bare tilfeldig?).
«Rock and Roll Soldier» er ei skikkelig kraftpakke med mye grom gitar (og vokal) fra Krissy og stødig komp fra herrene Kåre Amundsen (trommer/perkusjon) og Trond Hansen (bass), som også har skrevet de fleste låtene sammen med Krissy. Blant unntakene er Roosevelt Sykes’ heftige «44 Blues» og Jack Whites «Fell In Love With A Girl» (med Tora Daa som «naturlig» gjestevokalist) og «Fell In Love With A Boy» (med Silje Hagen på vokal).
«Mormor», med Marith Endresen og Reidar Larsen, er en rocka hyllest til det norske opphavet, og avsluttende «Sjitfest» er et bevis på at Krissy og vikingene også kan ha det litt moro på jobb. Selveste Hans Theessinks imponerende bassrøst er «bonus» i følgende slagkraftige refreng: «Sjitfest, kor e trusa mi, æ vil færra heim»!
Det tok noen år, men «Rock and Roll Soldier» er et kraftig svar til dem som ikke trodde Krissy ville takle overgangen fra rollen som purung gitarhelt til voksen kraftgitarist. «Rock and Roll Soldier» er, som forgjengeren, et imponerende, variert album med heftig bluesrock og nydelige ballader og noe midt imellom.
THE HEAVY GENTLEMEN: «The Heavy Gentlemen»
Det mest interessante med det selvtitulerte albumet til den norske «bluessupergruppa» The Heavy Gentlemen er at det har ligget på hylla og ventet på utgivelse siden det ble innspilt i1988 – og at mange av musikerne seinere har markert seg kraftig i det norske musikkmiljøet. Andre har ikke gjort det, av uforståelige grunner. Carsten Loly preger for eksempel dette albumet med sin vokal. At ikke han er blitt en større stjerne på disse 38 åra er ganske uforståelig.
Bak de fire originallåtene (pluss en remiks av en av dem) står Loly, gitarist Knut Reiersrud, Jørun Bøgeberg (bass) og Paolo Vinaccia (trommer), mens coverlåtene er hentet fra blant andre Bobby Rush og Allen Toussaint. Med seg i bandet hadde de Ivar Vereide (gitar), Geir Wentzel (orgel), Bendik Hofseth og Sigurd Køhn (saksofon) og Torbjørn Sunde (trombone). Sjangermessig havner musikken mellom flere stoler, fra blues, r’n’b og soul til funk, men grunnideen er at det swinger som bare det. Vinaccia (1954-2019) produserte.
BIG CREEK SLIM & RODRIGO MANTOVANI: «Who’s That Snitch»
Mer blues, men av den mer «avslappede» og tradisjonelle formen. Marc Koldbjærg Rune a.k.a. Big Creek Slim vokste opp i Ikast midt i Danmark, men etter utallige reiser i de amerikanske sørstatene har vokalisten og gitaristen utviklet sin egen stil med dype røtter i den svarte bluesen. Sjøl har han bosatt seg sammen med sin familie i ei hytte ved havet i Florianópolis, på en tropisk øy i Brasil.
Fra Brasil er også bassisten Rodrigo Mantovani, som noen vil kjenne fra Nick Moss Band og mange andre konstellasjoner. De ble kjent da de spilte på samme festival i Spania i 2008, og nå har de begått sitt tredje album sammen siden 2018.10. april kom «Who’s That Snitch» med elleve akustiske låter i deltablues-landskapet.
Big Creek Slim er inspirert av blant andre Muddy Waters, Howlin’ Wolf og John Lee Hooker, men låtene på dette albumet er alle signert ham sjøl. Gitar, ståbass og en «insisterende» stemme – og ved to tilfeller et piano – er alt som trengs for å få en dansk brasilianer til å framstå som en vaskeekte «mississippian». Det er også lett å høre at Mantovani er en etterspurt bassist. De to viser seg å være en strålende match.
Rune/Slim er klar for Dark Season Blues i slutten av oktober, men da sammen med Totens store bluessønn, Kent Erik Thorvaldsen.
VILLSKUDD: «Ingenting er forgjeves»
Bandet Villskudd fra Hamar, bosatt i Oslo, reiser rundt i landet vårt i en 1968 Volvo varebil. Du kan godt si at det er noe nostalgisk og retro over musikken deres også. De har mye til felles med DumDum Boys, og det blir ikke mindre når de nå har fått Kjartan Kristiansen til å produsere album nummer tre. Medprodusent er Thomas Pettersen. Andre referanser er Oslo Ess og Raga Rockers (hør på «Mytologier». Hvem kan vel motstå en tekstlinje som: «Jeg sovna med en bok over ansiktet, og da jeg våkna var teksten rent ut»?
Villskudd består av fem herrer i «26-årsalderen», som det står i presseskrivet. Vokalist David William Øynes har skrevet de fleste tekstene, mens bandet står for musikken i fellesskap. Stemmen til Øynes er sånn passe «uvøren», og musikken er det vi kan kalle «streit rock’n’roll». Et unntak er delvis akustiske og neddempede «Virvelvind», som er et høydepunkt for denne lytteren. Albumet avsluttes ganske finurlig med minuttlange «Epilog» med Geir Otnes som gjest på akkordion.
Bandet har fortsatt sju jobber igjen på norgesturneen, og kan blant annet oppleves på hjemmebane på Sebs Hotell på Hamar 1. mai. Antikvariatet i Trondheim står på plakaten 15. (utsolgt) og 16. mai (ekstrakonsert).
JONAS BREKKE: «The Price of Progress»
Trondheimsbaserte Jonas Brekke Hansen (gitar/vokal) albumdebuterte med «Tomorrow’s Avenue» i mars 2022. Fire år seinere følger han opp med fine «The Price of Progress», med de samme samarbeidspartnerne som sist: Alexander Pettersen (gitar), Pål Brekkås (bass) og Stian Lundberg (trommer). Pettersen og Brekkås (som noen vil huske fra bandet The South) har produsert.
Brekke sier at han tør å utforske, utfordre sjangrer og utvide musikkuttrykket på «The Price of Progress», samtidig som han holder fast ved det som er ærlig og ekte for ham. Og stilen er absolutt til å kjenne igjen: Lett americana med noen fine produsentgrep – uten at det går på bekostning av «renheten» i uttrykket. Spesielt gitarspillet til Alexander Pettersen står fram, enten det er vart og «lyrisk» eller brummende og «snerrende».
I tekstene utforsker Brekke temaer som identitet, tvil, relasjoner og menneskets plass i en verden preget av raske teknologiske og sosiale endringer og livsutfordringer. Prisen for den beste låttittelen går for øvrig til «Got A Liberal Arts Degree In What The Hell, Anyway», men den kanskje beste låten er også den «stilleste», avsluttende, nedstrippede «Perfect Parody of Lies».
En releaseturné er igang, med stopp i blant annet Røros (Voi Voi 30.4), Molde (Fuzzy Platebar 2.5), Stjørdal (Gjøken 8.5) og Oslo (Mir 15.5, dobbeltkonsert med Øyvind Holm).
TERJE ESPENES: «Regn ska falle»
Frontfiguren i americana-bandet Jack Stillwater, Terje Espenes, solodebuterte i 2021 med «Hopes and Dreams – The Songs of Bruce Springsteen». Det tok to og et halvt år før han slapp oppfølgeren, men så kom de tett: «Røtter» (den «egentlige» debuten, med egne låter), «Bondesønn» (2024) og tidligere denne måneden «Regn ska falle».
Georg Storhaug har produsert de tre siste albumene, og han og Espenes følger en slags mal: Ganske stillferdige sanger med nære og personlige tekster. «Så fin du e», som Espenes har skrevet til kona Marthe, føyer seg inn i en tradisjon på linje med blant andre Hellbillies’ «Den finast eg veit» og Tom Roger Aadlands «Alle dei i ei».
«Regn ska falle» er velprodusert, og ved siden av det akustiske gitarspillet synger Espenes fint med sin milde nordnorske stemme. Øvrige musikere på plata er Eivind Kløverød (trommer), Lars Endrerud (bass) og Terje Johannesen (el.gitar/trompet/kor). Om jeg skal pirke litt, synes jeg pennen noen ganger blir noe «gammelmodig» og banal, som når han synger «Ho hadde reist derifra en tidlig vår / Da regnet falt på hennes hår» («Regn ska falle») og temaet tas opp igjen i «Følge vinden dit han bær»: «Regn ska falle på ditt hår / Sol og regn e det vi får». Men det er altså pirk. «Regn ska falle» er enda et fint, jordnært, ærlig og stemningsfullt album fra den Hokksund-baserte trubaduren fra Dyrøy i Troms.
JØRUN BØGEBERG: «Her i tage»
Jørund Bøgeberg er alle artisters ønskebassist, og han har turnert med a-ha og nå i det siste som fast medlem i Tove Øygards band. Og mange flere. Han er nysgjerrig på mye slags musikk, og han formidler den på sin måte. Jeg tipper at du aldri har hørt slåtter og annen folkemusikk spilt akkurat sånn som du hører den på «Her i tage» (jeg tipper det er en lek med det engelske ordet heritage, altså arv) – hele tida i respekt for opphavet.
Ved siden av å delta på en rekke andre musikeres album har Bøgeberg også gitt ut flere soloalbum. På «Her i tage» har han tatt for seg trønderske polser og bruremarsjer og valser fra midtnorske strøk iblandet tre egne komposisjoner. Bakgrunnen er at han ble kjent med musikken til sin felespillende onkel Asbjørn Bøgeberg (1924-2013) fra Buvika, der Bøgeberg tilbrakte sine tre første år. Onkelen er med på albumet i form av gamle opptak.
Bøgeberg arvet fela etter onkelen og «lufter» den også på plata. I tillegg spiller han som vanlig en rekke instrumenter i tillegg til bass, deriblant en såkalt bozouki-mandolin. Med seg har han også «gamle ringrever» som Rune Arnesen (trommer), Bodil Niska (saksofon), Stein Erik Tafjord (tuba), Trygve Beddari (trekkspill) og Rune Glimsdal (zither).
Cd-en kan bestilles hos Platekompaniet, men er også tilgjengelig på strømming.
COURTNEY BARNETT: «Creature of Habit»
Courtney Barnett har gitt ut album siden 2015 og har et publikum både hjemme i Australia og i USA og Europa. Debuten «Sometimes I Sit and Think, and Sometimes I Just Sit» vakte berettiget oppmerksomhet, og det skyldtes slett ikke bare den lekende tittelen. Albumet landet høyt på salgslister i USA og Australia og hun fikk en Brit Award og andre priser. Forrige utgivelse var «End of The Day» med musikken til filmen «Anonymous Club» (2023), så «Creature of Habit» er hennes fjerde, ordinære studioalbum.
Barnett havner fort i «indie»-bagen sammen med for eksempel Waxahatchee, som gjester på «Site Unseen» her, men jeg vil heller kalle det rufsete og rocka americana. Det renommerte musikknettstedet Allmusic.com kaller det slack rock i betydningen løs og ledig, og det synes jeg er ganske dekkende. Det kan sikkert også brukes om Kurt Vile, som Barnett ga ut albumet «Lotta Sea Lice» med i 2017.
Framfor alt er «Creature of Habit» uhyre fengende – tidvis med låter som kan kalles avansert pop. Andre ganger føler jeg at hun minner om Lucinda Williams, og det kan vi absolutt leve med. Blant mange gode låter velger jeg å trekke fram nevnte «Site Unseen», «One Thing At a Time» og framfor alt det superfengende høydepunktet «Sugar Plum».
FLEA: «Honora»
Red Hot Chili Peppers-medlem Flea albumdebuterte 27. mars med jazz! Han ga riktignok ut et minialbum i 2013, men «Honora» er hans første fulle album. Noe måtte han jo gjøre mens RHCP hadde pause. Bandet har for øvrig annonsert en siste verdensturné i år.
Jazz er altså grunnlaget på albumet, og det er mye instrumentalt – og tildels eksperimentelt. Men – det er også noen små sidespor i retning rocken, for eksempel når Thom Yorke (Radiohead / The Smile) er gjestevokalist på «Traffic Lights». Han spiller piano og synth i tillegg til å synge og er også medlåtskriver sammen med Flea og produsent Josh Johnson. Glen Campbell får konkurranse når Nick Cave gjør en strålende taffeljazz-versjon av Jimmy Webbs «Wichita Lineman», en åpenbar belønning til deg som sjekker ut dette albumet.
Naturlig nok er det ganske bass-dominert. Flea har riktignok spilt trompet med RHCP av og til, men det overrasker meg likevel at han spiller like mye trompet og flumpet (en mellomting mellom trompet og flygelhorn) som el-bass. Og han er god! Gjest på elleve minutter lange «Frailed» – også på trompet – er RHCPs John Frusciante, med Bad Seeds’ Warren Ellis på en herlig leken bratsj. Og mens Flea holder seg til el-bassen, får australske Anna Butterss prege lydbildet på noen spor på kontrabass. Jeg innrømmer gjerne at jeg aldri har vært noen stor RHCP-fan, men «Honora» er et album jeg blir mer og mer glad i for hver gang jeg spiller det.
BER: «Good, Like It Should Be»
Etter et år på skole i Minneapolis og mange besøk har jeg alltid vært svak for musikk fra «den norske byen» i Midtvesten: Hüsker Du, The Replacements. Jayhawks, Golden Smog, Soul Asylum, The Suicide Commandos, Prince (!) osv. Bob Dylan var også innom på veien fra Hibbing via Duluth til New York.
Helt tilfeldig kom jeg over Ber, som er artistnavnet til Berit Dybing. Hun har åpenbart norsk blod, og hun har til og med gått på Trøndertun folkehøgskole før hun studerte musikk i Leeds, England. Tidlig denne måneden ga hun ut debutalbumet etter to ep-er. På den siste, «Halfway» fra 2023, kneler hun over doskåla, trolig etter en heftig kveld/natt. Men ifølge tittelen på debuten er alt som det skal, «Good, Like It Should Be»!
Ber oppgir Marcus Mumford (Mumford & Sons), John Denver, Joni Mitchell, Taylor Swift og norske Sigrid (hun åpnet for henne i 2022) blant inspirasjonskildene, og du er egentlig like klok… Kanskje denne karakteristikken, plukket fra en amerikansk avis, utfyller bildet: «Oliva Rodrigo med mer pop-punk-innflytelse og litt av Lana Del Reys ordlek». Noen vil sikkert kalle det indie-pop. For det meste er det ganske «avslappet» og til og med visepreget.
Ber veksler mellom akustiske låter og et større lydbilde på de tolv låtene, som hun har skrevet sammen med et par, tre andre. En av dem er Minneapolis-baserte Brad Hale, som har produsert albumet.
JOE PERNICE: «Sunny, I Was Wrong»
Ett av de mest behagelige og mykeste albumene denne måneden kom 3. april. «Sunny, I Was Wrong» er det fjerde soloalbumet til Joe Pernice. Han startet Pernice Brothers i 1998, da Scud Mountain Boys var historie, og fikk med seg broren Bob på den kritikerhyllede albumdebuten «Overcome By Happiness» (1998). To år seinere kom solodebuten «Big Tobacco», parallelt med at Pernice Brothers fortsatte.
Pernice har også med seg noen interessante gjester på dette albumet, Aimee Mann på vokal (ja, hvor ble det av henne?), snart norgesaktuelle Rodney Crowell, Norman Blake fra skotske Teenage Fanclub og låtskrivernes låtskriver, Jimmy Webb – mannen bak låter som «Wichita Lineman», «The Moon Is A Harsh Mistress» og «The Highwayman» og mange andre klassikere. Broren Bob Pernice er også med på vokal på tittelsporet. Gjestelista er jo grunn nok til å sjekke ut dette albumet, som består av elleve låter skrevet av Joe Pernice.
MÅNEDENS SINGEL:
Massive Attack & Tom Waits: «Boots On The Ground»
Hvem hadde sett for seg denne «koalisjonen»? Trip hop-fenomenet Massive Attack har gitt ut noen singler og en ep, men det har ikke kommet noe album fra britene siden 2010s «Heligoland».
Duoen har engasjert seg politisk i mange saker både nasjonalt og internasjonalt, og ting er ikke blitt bedre. På «Boots On The Ground» har de teamet opp med Tom Waits, som ikke stiller opp på hva som helst. Sjøl har han bare gitt ut noen få singler siden «Bad As Me» i 2011. Waits aksepterte invitasjonen fra bandet for lenge siden, men han har uttalt at han ikke har hatt det travelt. Tidspunktet er uansett helt riktig for denne politiske markeringen av kaoset som råder i verden nå. Og – Waits dominerer naturlig nok denne singelen.
God 1. mai!
Av Øyvind Rønning
(Øyvind anbefaler – april 2026)