I sangen er det dama, men egentlig var det visstnok seg selv Del Shannon siktet til, da han skrev megahiten «Runaway». I disse dager er det 60 år siden den gikk til topps.
Da Charles Weedon Westover i 1957 kom hjem til USA etter tre år som amerikansk soldat i Tyskland var det uten større planer for framtida. Han jobbet litt på lager, litt som teppeselger og litt som sjåfør, men viktigere i denne sammenheng er at han også ble med i husbandet til en nattklubb i Battle Creek i hjemstaten Michigan.
Først som bassist, men da klubbeieren høsten 1958 ga vokalisten i bandet sparken på grunn av fyll ble Westover forfremmet til vokalist. Og da The Moonlight Ramblers få måneder etter fikk en ny keyboardist, Max Crook, begynte ting å skje. Westover og Crook fant tonen og skrev sanger sammen, og i 1960 klarte de å sikre seg platekontrakt.
Fra Westover til Shannon
Det var også da Charles Weedon Westover ble til Del Shannon og fløy til New York for å spille inn noen låter i plateselskapets studio. Planen var å spille inn en singel eller to, men låtene satt aldri slik verken plateselskapet eller Shannon ønsket, så han vendte slukøret hjem til Michigan. Manageren til Shannon og Crook ga likevel ikke opp, og ba duoen skrive noen nye, uptempo-låter.
Shannon gjorde slik han ble bedt om, uten at noen av de nye låtene helt klarte å overbevise manager Ollie McLaughlin. Bortsett fra en liten snutt av en låt som hadde ligget på tapen tidligere, men som hadde blitt overspilt av en av de nye. Med unntak av denne lille snutten som fortsatt kunne høres.
Og den fanget McLaughlins interesse slik at han ba Shannon og Crook om å spille den inn påny. Låtskriverparet var først uvillige, de hadde jo spilt over låten fordi de ikke hadde noen tro på den. Men manageren maste og maste til Shannon og Crook ga etter. «Little Runaway» ble spilt inn i en litt ny versjon samtidig som den skiftet navn bare til «Runaway».
Får en ny sjanse
Med den under armen oppsøkte McLaughlin plateselskapet og tryglet om å gi Shannon en ny sjanse i studio, med den nye låten «Runaway». Igjen møtte McLaughlin motstand, selskapet hadde mistet troen på Shannon og avskrevet ham. Men McLaughlin ga seg ikke denne gangen heller, og etter å ha mast og forklart selskapet at de var i ferd med å gjøre en stor tabbe, at de gikk glipp av en «sikker hit», så fikk han nok en gang sin vilje.
Det ble en ny tur til New York for Shannon, og 21. januar 1961 entret de Bell Sound Studio hvor produsent Harry Balk ventet. Heller ikke denne gangen gikk det helt smertefritt. Del Shannon ble litt overveldet av møtet med de gode og erfarne studiomusikerne som ventet i et topp moderne (firespors!) studio. Men selv om Shannon var synlig nervøs fant han seg etterhvert mer til rette, og da dagen var over lå også «Runaway» ferdig på tape.
Megahit
Og resten er historie. En måned etter at den ble spilt inn ble den utgitt og to måneder etter det igjen, 23. april, gikk Del Shannons debutsingel «Runaway» helt til topps på de amerikanske hitlistene. Og derfra spredte suksessen seg videre over verden. I Storbritannia gikk den ikke bare til topps, der endte «Runaway» i tillegg opp som 1961 års bestselgende singel. Mens den i Norge klarte en 4. plass.
«Runaway» var ikke bare Del Shannons første singel, det ble også hans største salgssuksess. I kjølvannet av denne megasuksessen fulgte også flere hits de neste par årene, men da vi gikk inn i siste halvpart av 1960-tallet hadde interessen rundt Del Shannon kjølnet.
Det hjalp ikke at platene han spilte inn i denne perioden fikk gjennomgående gode kritikker, til Shannons store skuffelse responderte markedet ikke. Hans måte å takle nedturen på var å drikke, og mesteparten av 1970-tallet slet Del Shannon med store alkoholproblemer.
Tom Petty og Jeff Lynne
Selv om karrieren gikk på lavgir, var det likevel noen som holdt musikken hans høyt. En av disse var Tom Petty, som i 1981 produserte det meget sterke comebackalbumet «Drop Down and Get Me», med The Heartbreakers som backingband.
Plata ga Shannon en ny kreativ opptur, samtidig som en ny generasjon syntes å gjenoppdage Shannon. Mot slutten av 1980-tallet jobbet dessuten superhotte Jeff Lynne i studio med Del Shannon, og da Roy Orbisons hjerte sviktet i 1988 gikk det rykter om at Traveling Wilburys ville fortsette med Shannon som Orbisons erstatter.
Men så langt kom man aldri. For selv om omgivelsene hadde gitt Del Shannon ny respekt slet han med depresjoner. Noe som førte til at han 8. februar 1990 valgte å avslutte sitt eget liv med en kule i hjemmet sitt i California, 55 år gammel.
Året etter kom for øvrig det posthume albumet «Rock On!», produsert av Jeff Lynne og med Petty og noen av Heartbreakers-gutta i bandet. Også det ble meget godt mottatt, og står som et verdig minne over en artist som aldri helt klarte å verdsette egne evner.
Av Leif Gjerstad
Se video:
