På hver sin måte traff Johnny Cash og Elvis Presley godt på denne datoen for nøyaktig 70 år siden. Kanskje var også Gene Vincent med?
Selvsagt ingen masterplan, bare tilfeldig. Men det er jo litt artig at på samme dag – 5. mai 1956 – la Gene Vincent siste hånd på en klassiker mens Johnny Cash ga ut en klassiker og Elvis Presley gikk til topps på listene med en klassiker. For alle handlet det dessuten om en førstegangsgreie.
Be Bop-a-Lula
Vi starter like godt med den mulige feilkilden: Gene Vincent. Det hersker nemlig ingen særlig tvil om at det var 4. mai 1956 som 21-åringen fra Norfolk, Virginia gikk inn i Bradley Studios i Nashville for å spille inn debutsingelen «Be Bop-a-Lula». Men var det fortsatt 4. mai da de avsluttet sesjonen og forlot studio? Det er kanskje ikke like sikkert, for noen kilder hevder at klokka var over midnatt da de slukket seg ut og låste døra til studioet. Så muligens ble ikke «Be Bop-a-Lula» helt ferdig slik vi kjenner den før 5. mai?
Uansett ble komposisjonen som trolig «svindlet» den sannsynlige tekstforfatteren Donald Graves for store royaltypenger – Vincents manager overtalte Graves til å si fra seg rettighetene mot et engangsbeløp på 50 dollar, og oppførte i stedet seg selv som tekstforfatter – gitt ut kort etter og begynte raskt klatringa på listene. Plateselskapet Capitol la aldri skjul på at de søkte den «nye» Elvis, og med Vincents debutsingel fikk de en lovende start.
Dessverre ble «Be Bop-a-Lula» Gene Vincents største hit, men den ble i hvert fall en klassiker og Vincent framsto som en av rockens store inspirasjonskilder. Ikke minst i England, der Ian Dury i 1977 hyllet ham som sin store helt i låten «Sweet Gene Vincent», som også var å finne på Durys solodebutalbum «New Boots and Panties».
Gene Vincent døde i 1971, 36 år gammel.
I Walk the Line
Da Johnny Cash spilte inn denne klassikeren i Sun Studios i Memphis, hadde han allerede to singler bak seg. De hadde i og for seg gjort det helt greit og begge kom inn på countrylistas Top20, men det var med «I Walk the Line» som det store gjennombruddet kom.
Sangen ble skrevet backstage i den texanske småbyen Gladewater tidlig i 1956, og var ifølge nygifte Cash en kjærlighetserklæring til sin kone. Fristelsene kunne være mange, men han ville være tro. Han ville «walk the line».
Innspillingen i Sun Studio fant sted 2. april, selvsagt med Sam Phillips som produsent. Johnny Cash så visstnok på låten som en rolig kjærlighetsballade, men Phillips mente den ville passe bedre som en uptempo-låt. Heldigvis (med resultatet i hånd) lot Johnny Cash seg overtale, og 5. mai 1956 kunne Sun Records gi ut singelen som solgte i to millioner og etablerte Johnny Cash på stjernehimmelen en gang for alle.
Heartbreak Hotel
Samme dag som Sam Phillips ga ut «I Walk the Line»-singelen med Johnny Cash på Sun Records, fikk den tidligere Sun-artisten Elvis Presley sin første listetopper. For etter fem singler på det lille Memphis-selskapet, skrev Presley på for giganten RCA Records. De hadde både mer markedsføringsmuskler og mer penger å by den ambisiøse 21-åringen. Og de traff spikeren på første forsøk.
Låten er skrevet av Mae Axton og Tommy Durden, men i kjent stil står også Elvis Presley oppført som medkomponist. Det var et krav som manager Colonel Tom Parker gjerne stilte som ultimatum for å gi ut en plate med Presley, og det var et krav som nesten samtlige sa ja til. Unntatt Dolly Parton som i 1974 sa nei til Parker og nektet å gi fra seg halvparten av rettighetene til sin komposisjon «I Will Always Love You».
Axton og Durden hadde uansett ingen slike innvendinger, og nærmet seg på eget initiativ Presley høsten 1955 for å tilby Memphis-artisten sin nye låt. Både Col Parker og Presley så kjapt potensialet i låten, og tidlig i januar gikk de i RCA Victors studio i Nashville for å spille inn «Heartbreak Hotel» – med sitt band Blue Moon Boys for anledningen forsterket med Chet Atkins (gitar) og Floyd Cramer (piano).
Da singelen ble gitt ut seint i januar 1956, var den initiale responsen litt avventende. Men ikke mer enn at den tre uker etter utgivelsen gikk inn på 68. plass på USA Top100. Og deretter klatret den jevnt og trutt oppover listene fram til den inntok førsteplassen 5. mai. Det var Presleys første listetopper, og den holdt seg ikke bare på den amerikanske toppen i sju uker. Suksessen spredte seg også internasjonalt – og resten er historie.
Av Leif Gjerstad