Oslo/Bergen: Uten at alle vet hvem han er, har få vært viktigere for musikkmiljøet i Bergen enn HP Gundersen. Nå har hans siste prosjekt The Last Hurrah!! gitt ut en av årets beste plater og søndag feirer Festspillene i Bergen HP med egen konsert.
– Det blir bandet fra den nye plata «Mudflowers» forsterket med en del gjestemusikere, og så spiller vi oss gjennom hele Last Hurrah!!-katalogen. Og litt til, forklarer Hans Petter «HP» Gundersen om konserten søndag.
Etter det LeffesLab erfarer var Festspill-opplegget opprinnelig ment som en ære-en-lang-karriere-og-innsats-for-Bergen-konsert. Det skal ha vært tilbudet HP Gundersen takket ja til. Men så ble han så forelsket i den siste utgaven av The Last Hurrah!! at han vred prosjektet mer over i TLH-folden. Hvis vi har forstått ham riktig?
– Jeg driver med mange prosjekter. Dette blir The Last Hurrah!!. Musikk komponert av meg, framført med ulike band, er i hvert fall det han sier.
Gudfaren i Bergen
Det burde være unødvendig å gjennomgå karrieren til komponisten, artisten og produsenten Hans Petter Gundersens for å gi folk en knagg å henge ham på. Å si HP burde være nok. Men den 61-årige bergenseren er av typen som gjerne har holdt seg litt i kulissene. Godt kjent og respektert i musikkmiljøet, ukjent for de store massene.
Derfor forter vi oss med å si at han har produsert over 50 plater, og at deLillos, Madrugada, TNT/Ronnie LeTekrø og Nathalie Nordnes er blant de mer kjente på lista. Samt selvsagt Sondre Lerche. Det var HP som oppdaget unge Lerche og produserte de aller første opptakene med ham. Og derfra gikk videre til å produsere hans to første album.
La oss endelig ikke glemme at han ike bare har produsert Madrugada/Ane Brun-duetten «Lift Me», det er også hans pedal steelgitar som forgyller plata. Og har du sett Stein Torleif Bjella på scenen de siste årene har du også sett HP.
Stadig nye navn
Så er den biten unnagjort. Det er litt verre med artisten HP Gundersen. For bortsett fra at han har gitt ut to album under eget navn, har han hatt en lei tendens til å starte band/prosjekt som kanskje rekker ei plate før HP har gått videre til noe helt annet. Eneste gangene han har rukket med to album med et og samme prosjekt, er derfor med Stain Monsters på tidlig 1990-tall og Tweeterfriendly Music (med Dumdum-Kjartan) få år etter.
– Men de bandene betraktet jeg aldri som mine, kommenterer HP de «stabile innslagene» med. Og bekrefter at det ellers nok stemmer, at han aldri har gitt ut to album under samme navn.
.Tredje med Last Hurrah!!
Før nå. For «Mudflowers» er faktisk det tredje albumet fra The Last Hurrah!! siden debuten i 2011. Riktignok med tre stort sett helt ulike besetninger.
– Jeg liker å jobbe med ulike musikere, alt etter hva slags musikk jeg lager, forklarer HP Gundersen. Og går så langt som nesten å forsikre at det blir enda et TLH-album om ikke så altfor lenge. Med samme besetning?
– Nja, sier HP og trekker på det før han konkluderer med at «jo, gjerne med samme folk».
– Men ikke med samme type musikk!
Hardcore americana fra Bergen
Med tanke på alle de ulike prosjektene HP Gundersen har vært innom er en ny kursendring kanskje ikke noe å la seg forbause av. Men med tanke på hvor glitrende og helstøpt hans vandring i americana-landskapet på «Mudflowers» er, kunne man kanskje håpet på mer.
– Platen tvang seg fram da jeg jobbet sammen med Victoria Winge på vårt Evolution & Vik-prosjekt. Faren (Stein Winge) er venn med den amerikanske skuespilleren Bill Pullman, og dermed kom vi i kontakt med hans datter Maesa. Da jeg hørte henne synge ble jeg helt slått ut av hvor genuint amerikansk hun sang. Jeg fikk bare så utrolig lyst å gjøre en hardcore americana-plate, sett gjennom hodet til en bergenser, forklarer HP Gundersen.
Resultatet ble at Evolution & Vik-prosjektet ble skrinlagt (etter et album) og at HP Gundersen syk av hjemlengsel flyttet fra Nesodden og hjem til sitt kjære Bergen. Derfra gikk ferden videre til Los Angeles, hvor han bodde hos Pullman-familien (Maesas søster Rosa er også med i TLH), knøt kontakter og spilte inn deler av plata der, før den ble ferdiggjort hjemme i Bergen.
Vil til kilden
Mens han var i Los Angeles fikk han også tatt en tur til Joshua Tree-ørkenen, hvor videoen til «The Weight of the Moon» ble spilt inn.
– Et helt magisk sted. Bare så fantastisk, sammenfatter HP Gundersen. Selvsagt benyttet han også anledningen til å besøke motellet Joshua Tree Inn, hvor en av hans store inspirasjonskilder, Gram Parsons, døde av en overdose i september 1973. (Og ja, bildet på LeffesLab-fronten er fra Joshua Tree Inn og gitarstatuen som er reist til minne for Gram Parsons)
– Jeg er bare så aldeles, aldeles opptatt av Gram, røper HP Gundersen. Før han også erklærer sin store kjærlighet til komponister/artister som Cole Porter, George Gershwin, Brian Wilson og Stephen Stills Manassas. Og noen til.
– Jeg er født i 1953 og har egentlig ikke forandret musikksmak siden 1956. Men jeg er voldsomt interessert i mye ulikt, noe som kan forklare at jeg har gjort mye forskjellig. Uansett hvilken sjanger det er, prøver jeg å finne blodåren og kilden. Jeg vil inn til kjernen i musikkken. Det er der magien ligger, oppsummrer HP Gundersen.
Av Leif Gjerstad
Se video: The Last Hurrah!! – «The Weight if the Moon»
