Small Faces store, lille sanger Steve Marriott brente sitt lys i begge ender. 20. april er det 25 år siden flammene tok hans liv hjemme i Arkesden, utenfor London.
«All or Nothing» heter en av Small Faces største hits. De tre ordene kan også oppsummere livet og skjebnen til Stephen Peter Marriott. Han ga alt og han ville ha alt, men i rockens kyniske spill mistet han det aller meste.
Mods i Swinging London
Spoler vi tilbake til midten av 1960-tallet og »Swinging London» var det framfor alt to store band som ble tett knyttet til mods-bevegelsen: The Who og Small Faces. Og i disse var Small Faces gitarist/vokalist Steve Marriott utvilsomt det største modsikonet. Marriott var en «poster boy» og med singler som (debuten) «Watcha Gonna Do About It» i 1965 og «Sha-La-La-La-Lee», tidligere nevnte «All or Nothing» og «My Mind’s Eye» i 1966 var østkantbandet Small Faces og cockneygutten Steve Marriott lysende stjerner på pophimmelen lenge før Marriott i januar 1967 forlot tenårene.
Men det var ikke bare suksessen som kom fort til bandet, pengene rant dessverre ut like fort. På festing, dop og klær. Ikke hjalp det på økonomien heller at manageren deres underslo store beløp. Han ga dem 20 pund i uka og beholdt resten til å dekke «løpende utgifter». Det utgjorde sikkert en del, siden Small Faces kjøpte klær og hadde en livsførsel som krevde sitt, men (skulle det bli klarlagt noen år seinere) på langt nær så mye som manageren hadde hevdet. Han var nok den ene som ble rik på Small Faces.
Fire hektiske år
Delvis grunnet den hyperaktive livsstilen med festing og rus, gled medlemmene etter hvert fra hverandre. De lagde singelklassiskerne «Itchycoo Park» og «Tin Soldier» i 1967, før de slo til med det ambisiøse albumet med det runde coveret «Ogden’s Nut Gone Flake» året etter. Det viste at de søkte en ny retning, men de kunne ikke helt enes om hva og konsekvensen ble at de i 1969 skilte lag.
Det vil si, det var Steve Marriot som skilte lag og startet Humble Pie sammen med Peter Frampton. De andre i bandet (Ronnie Lane, Kenny Jones og Ian McLagan) fortsatte sammen og startet The Faces med Ronnie Wood og Rod Stewart.
Satser på Humble Pie
Humble Pie hadde en lovende start, men måtte av diverse grunner holde seg unna England en periode, slik at USA ble deres base. Der turnerte de intensivt, mens Marriott dessverre også intensiverte sitt forbruk av dop (amfetamin og kokain) og alkohol. Også der fikk Mariott trøbbel med en manager som ifølge Marriott) holdt unna store inntekter fra briten, og da Humble Pie sprakk i 1975 var Steve Marriott like blakk som han var desillusjonert.
En kortvarig gjenforening av Small Faces like etter hjalp heller ikke særlig. Prosjektet syntes dødfødt i utgangspunktet, og alle pengene Marriott tjente gikk til å betale gammel gjeld.
Den store nedturen
Og dessverre dannet vel dette rammen for Marriotts liv fram til døden i april 1991. Han flyktet fra kemneren ved et par anledninger, han sov på sofaen til søsteren i en periode og på et tidspunkt samlet han visstnok tomflasker for å spe på den skakkjørte økonomien.
Det siste tiåret spilte han fast på puber og småklubber, mens han sporadisk prøvde seg på et større comeback. Ryet hans som vokalist, låtskriver og gitarist var en garanti for at det alltid var noen som ville satse på og spille sammen med ham, men han virket dessverre ikke i stand til å kunne følge opp. Det ble mest rot.
Navnet hans sikret også noen turneer i utlandet, og i Norge spilte han på Ridderhallen i Oslo i 1985. Ikke akkurat det kule stedet man ville tro et popikon hørte hjemme, men slik var det nå.
Kaotisk liv
Det var ikke bare karrieren som etterhvert ble nokså kaotisk. Hans livvstil forklarer også langt på vei hvorfor forholdene han gikk inn i sjelden holdt så altfor lenge. Han var eksempelvis gift tre ganger og hadde barn med fire kvinner. Men bare ett av disse fikk han sammen med en av konene.
Litt symptomatisk for Steve Marriott endte hans liv etter en flytur til USA for å diskutere et Humble Pie-comeback med gamlekompis Peter Frampton. På vei tilbake over Atlanteren drakk han heftig og kranglet iherdig med kona. Festinga og kranglinga fortsatte på først en restaurant og deretter hjemme hos en venn, før Marriott alene tok drosje hjem til huset i Essex. Der sovnet han etter alt å dømme i senga med en brennende sigarett i hånden.
Han våknet aldri igjen. Men i begravelsen til den lille, store 44-åringen spilte de selvsagt «All or Nothing».
Av Leif Gjerstad
PS! I saken under finner du også en spilleliste med tolv Small Faces-singler!
Les også: Small Faces – Store sanger
