Göteborg: Tom Petty (35) har gått gradene. Siden debuten i 1976 med «Tom Petty & The Heartbreakers» har han lagt alen etter alen til sin vekst, og fremstår i dag som en av USAs viktigste rockmusikere.
Kanskje ikke som musikalsk grensesprenger, men definitivt som en solid og ærlig håndverker. Hans navn borger for kvalitet, og i sitt hjemland nevnes han gjerne sammen med Bruce Springsteen og John Cougar Mellencamp. Som forvaltere av amerikansk musikktradisjon, plassert i en moderne ramme.
Det siste året har han endelig også lagt Europa for sine føtter. Som medlem av supergruppa The Traveling Wilburys, sammen med Bob Dylan, George Harrison, Roy Orbison og Jeff Lynne. Men da han fredag som snarest var innom Göteborg, var det primært for å fortelle om sin første solo-LP, «Full Moon Fever».
Lyst å lage plate
– Jeg hadde bare lyst å lage en ny LP, og følte det var på tide å gjøre noe på egen hånd, forteller lyshårede Petty upretensiøst om «Full Moon Fever». Og hevder bestemt at LPens unnfangelse bare var en tilfeldighet, liksom valget av Jeff Lynne som produsent.
– Vi hadde truffet hverandre i England, før jeg plutselig så ham i Los Angeles, mens vi begge ventet på grønt lys. Vi avtalte å møtes, og trivdes så godt sammen at jeg spurte ham om han ville produsere for meg. For å teste samarbeidet skrev vi en låt sammen som vi også spilte inn. Vi trivdes fremdeles sammen, skrev en låt til som vi også spilte inn. Og slik fortsatte vi til vi hadde en LP.
Pettys og Lynnes samarbeid på «Full Moon Fever» får også ta æren for at Traveling Wilburys ble til. Både George Harrison og Roy Orbison var innom studio for å gi sitt bidrag til Petty-LPen, og det ene førte til det andre, forteller Petty.
– George fikk ideen at vi skulle spille inn singelen «Handle With Care», men som kjent ble det til at vi laget en hel LP. Og mens arbeidet med den pågikk, la jeg min egen LP på is.
– Ingen betenkeligheter med å utsette ditt eget soloprosjekt?
– Jeg hadde ikke hastverk, og så gøy som vi hadde det ville det vært tåpelig å avbryte bare for å forsere min egen LP.
Usikkert med Wilburys
Travelig Wilburys’ LP heter «Volume 1», noe som indikerer at de planla en oppfølger. Men grunnet Roy Orbisons bortgang i desember er disse planene nå høyst usikre, bekrefter Petty.
– Vi ble forvirret og lammet av sjokk da Roy forlot oss. Ingen kan ersattte Roy. Jeg har hørt mange bli lansert som hans erstatter, men alt det der er bare rykter. Kanskje fortsetter vi uten ham, kanskje trekker vi inn ti andre Wilburyer. Eller kanskje gjør vi ingenting i det hele tatt? Hvis vi fortsetter vil det uansett drøye litt før vi gjør noe mer. Alle driver for tiden med egne prosjekter, forklarer Tom Petty og tenner seg en ny røyk.
Selv om «Full Moon Fever» er en solo-LP, gjester fire av fem Heartbreakers på plata. Med unntak av gitarist, medkomponist og medprodusent Mike Campbell riktignok bare litt, men likevel. Hva mener Petty skiller denne LPen fra en vanlig Heartbreakers-LP?
– At det stort sett er andre musikere som deltar. Materialet ekskluderer ikke Heartbreakers. Jeg kunne sikkert gjort denne plata sammen med dem, men jeg gjorde den altså med noen andre i stedet, svarer Petty med sin karakteristiske sørstats-drawl.
Fra Florida til Los Angeles
Tom Petty er oppvokst i Florida, men havnet i Los Angeles rundt 1975. Og med unntak av LPen «Southern Accents» er det ingen som forbinder Petty med Florida og sørstatssound. «Tom Petty & The Heartbreakers» har vist seg som ekte forvaltere av vestkystsounden, og som den mest naturlige arvtaker etter The Byrds.
– Byrds var utvilsomt en stor inspirasjonskilde for meg, bekrefter Petty, som også har inkludert en gammmel Byrds-låt på «Full Moon Fever». Han fortsetter:
– Det føltes derfor noe komisk da vi i 70-årene ble hyllet som Los Angeles’ fremste «new wave»-band. Vi som nesten bare hørte på 60-tallsmusikk, ler Tom Petty, som i likhet med Roger McGuinn har gjort sin lyse Rickenbacker-gitarlyd til et kjennemerke.
– Vi har til og med fått personlig takk fra Rickenbacker-produsenten for at vi har hindret dem fra å gå konkurs.
Heartbreakers fortsetter
Rickenbacker bør også sende en aldri så liten takk til legene, som i 1984 reddet Tom Pettys fremtid som gitarist. Under innspillingen av «Southern Accents» ble Petty så frustrert at han slo hånden i studioveggen med full kraft. Det var lenge uvisst om han noensinne ville være i stand til å spille gitar igjen.
– Moralen blir at du aldri må la sinnet løpe av gårde med deg på en slik måte. Og uansett hva folk måtte si, så mye er rock’n ‘roll definitivt ikke verdt, ler Petty ved minnet, og innrømmer villig at «Southern Accents» har en helt spesiell plass i hans hjerte.
– Men hvor gjerne jeg enn vil, får jeg neppe med meg Heartbreakers på å spille inn en «Southern Accents, part 2», sukker Petty, som allerede har begynt arbeidet på den neste Heartbreakers-LPen.
– Kjenner jeg bandet rett, vil vi sikkert bruke lang tid i studio denne gang. Etter min solo-LP vil de sikkert vise at de er like gode som meg. Og det er de jo, ler Petty, som planlegger turné sammen med sitt kjære Heartbreakers til sommeren.
– Og da kommer dere selvfølgelig til Norge?
– Vi har aldri spilt der, så vi håper inderlig at sjansen byr seg denne gang. Selv om jeg ikke ser noen grunn til å feire nasjonaldagen deres. Da 17. mai-toget gikk gjennom norske gater for to år siden, var det noen som satte fyr på huset mitt. Min familie og jeg klarte såvidt å redde oss ut, men alle våre personlige eiendeler gikk tapt. Unntatt min kjære Rickenbacker. Tror du det ligger noe symbolsk i det? spør den sympatiske Wilbury-broren ut i lufta idet vi sier farvel.
Av Leif Gjerstad
(Intervjuet ble første gang publisert i mai 1989 i flere aviser. Denne versjonen er hentet fra Adresseavisen 3. mai 1989)
