(intervju opprinnelig publisert 1987)
Oslo: – Å være artist er en merkelig måte å skaffe seg brød til maten på. Å bli betalt for å stå på en scene slik at andre mennesker kan sitte å glo på deg, kan da umulig være helt «normalt»?
Spør Suzanne Vega (28), den spinkle New York-jenta som nylig holdt to konserter i Oslo Konserthus. Begge selvfølgelig utsolgt, lang tid i forveien, slik det høver seg for en artist som i løpet av to år har tatt skrittet fra å være helt ukjent til å bli en etterspurt internasjonal storstjerne.
– For meg betyr suksess først og fremst økt selvtillit. Følelsen av å være akseptert gjør det lettere å stole på seg selv, og ikke minst å slippe seg mer løs på scenen.
Og sammenliknet med sist gang hun var i Norge, for halvannet år siden, så er det ingen tvil om at Suzanne Vega er blitt nettopp en sikrere sceneartist. Om enn ikke nødvendigvis mer spennende. For i sin drøyt time lange konsert presentert i et program som fra åpningen med den uakkompagnerte «Tom’s Diner» gradvis antok mer og mer rockekarakter, og med «Luka», «Neighbourhood Girls» og «Solitude Standing» som naturlige publikumsfavoritter før «Marlene on the Wall» satte punktum for konserten.
Popstjernen Vega
– Det siste året har vært litt merkelig, og det er ingen grunn til å legge skjul på at jeg i begynnelsen direkte mislikte min nye tilværelse. Jeg liker ikke å føle at folk forventer noe av meg, og min nye rolle som popstjerne, som «Luka» ga meg, blir jeg nok aldri helt fortrolig med. Jeg er klar over at det selges T-shirts med mitt navn og bilde på, men selv om jeg formelt har godkjent de varene som bys ut på konsertene mine, distanserer jeg meg litt fra hele denne greia. Jeg føler at personen på T-skjortene er en helt annen person enn meg, sier Suzanne Vega som også på andre felt hevder å ha dette litt distanserte forholdet til sin egen person.
– For en singer-/songwriter tror jeg det er viktig å kunne se seg selv på litt avstand. Slik blir det lettere å fortsette i denne bransjen hvor man må være for beredt på litt av hvert. Så får jeg bare akseptere at mange ser på min manglende lidenskapelige holdning til det jeg gjør som en svakhet. Men jeg er ikke som Patti Smith, som ramler utfor scenekanten fordi hun lever seg så inn i musikken at hun ikke oppdager kanten. Jeg vet alltid hvor scenekanten er. Jeg liker å ha kontroll.
Plateartisten & komponisten Vega
Musikalsk står Patti Smith og Suzanne Vega nokså langt fra hverandre, men et fellestrekk har de i hvert fall: Lenny Kaye. Patti Smiths gamle gitarist har nemlig produsert begge Vegas LP-er. Et samarbeid som fungerer bra, skal vi tro Suzanne Vega.
– Den største forskjellen mellom mine to LP-er tror jeg ellers ligger i at jeg denne gang følte meg mye tryggere i studio, at jeg nå hadde et fast band i ryggen og ikke minst at jeg var med på selve miksingen av LPen, svarer Suzanne som på grunn av sine tekster av mange er blitt utropt som 80-årenes intelligente singer-/songwriter.
– Jeg vet ikke helt om jeg liker det eller ei, men jeg foretrekker definitivt at folk omtaler mine tekster som intelligente og nyskapende i stedet for sensitive og varme. Å være følsom er jo ikke akkurat noe nytt eller spennende. Spesielt ikke om du er singer-/songwriter, sier Suzanne som nikker bekreftende på spørsmålet om hun tror hennes tekster kunne stå på egen hånd.
– De er ikke ment som dikt, men innerst inne tror jeg nok at i hvert fall noen av dem kunne ha passert. Selv om de som oftest kommer etter at musikken er skrevet. Musikken gir rammene, som ordene deretter skal gi mening, svarer hun og nøler ikke med å si at hennes største kjærlighet her på jord er å komponere.
Newyorkeren Vega
– På konserten uttalte du at New York er en merkelig by å bo i?
– Merkelig og skremmende, ja. Som barn blir du lært opp til alltid å være mistenkelig overfor fremmede, og du må hele tiden være forberedt på at hva som helst kan skje. Lenge trodde jeg at det var slik verden var, men etter å ha reist en del, innser jeg at New York ikke er spesiell. Verden er ikke så menneskekald som New York, sier Vega som likevel foretrekker å bo der.
– Av og til har jeg fundert på å slå meg ned andre steder, men jeg tror at New York er en for stor del av meg til at det skulle bli særlig vellykket. Så inntil vi dere blir jeg nok i New York.
Etter denne turnéen begynner hun planleggingen av sin nye LP, som imidlertid neppe kan ventes før om et par år.
– Og filmplaner, har du det fremdeles?
– I hvert fall drømmer. Jeg har nemlig ingenting konkret på gang, og jeg vil heller ikke at det skal gripe for forstyrrende inn i musikken. Men jeg har alltid vært opptatt av film, helt siden jeg danset som ung. Så innerst inne lurer jeg på om ikke min hemmelige drøm alltid har vært å bli skuespiller, avslutter Suzanne Vega.
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert i flere aviser november 1987. Denne versjonen er hentet fra Stavanger Aftenblad)
Les også: Døråpneren Lenny Kaye
