(alle anmeldelsen er tidligere publisert i Budstikka)
Hvalstrand: Regnet høljet ned da Nico & Vinz spilte på Hvalstrand-festivalen lørdag, men både de og plublikum trosset regnet og lagde fest. De andre som spilte lørdag var Admiral P, Ary, Kakkmaddafakka og Raga Rockers. Anmeldesene fra alle konsertene finner du her.
Budstikka kontaktet meg for å høre om jeg kunne anmelde konsertene på årets Hvalstrand-festival, fem på fredag og fem på lørdag. De fem fra lørdag kan du lese under, de fem fra fredag her.
Og selvsagt kan du også lese mye mer festivalstoff i Budstikka. Det finner du her
Ok, her er lørdagens konserter.
Myk start på dagen
Det var få som var kommet så tidlig, men de som hadde kunne glede seg over Admiral Ps myke reggaetoner og lune vesen. En trivelig start på Hvalstrand-festivalens andre dag!
Siden gjennombruddet for fem år siden har Admiral P etablert seg som Norges ukronte reggae-konge. Hans musikk ruller bedagelig og behagelig avgårde, og som sceneartist vet han hvordan å knytte kontakt med publikum. Det skapte kjapt gode vibber på Hvalstrand, selv om 34-åringen med oppvekst i Zambia slet med det alle som åpner festivaler gjør: Det er mange flere på vei inn enn som allerede har funnet seg plass i gresset.
Men de som var der helt fra start fikk en fin reggaestund, hvor Philip Joseph Boardman litt overraskende ikke ventet med «Snakke litt» til slutt, men like gjerne startet med monsterhiten raskt fulgt opp med «Spinnvill», før han gynget seg videre gjennom sitt repertoar. Det gjorde han ved hjelp av sitt Global Citizen Band med to damer på kor, to på gitar/bass, to trommiser og to på brett (med blåsere gjemt under tangentene). En besetning som klarte å ivareta både det rytmiske grunndrivet og den melodiske fargeleggingen.
Også Admiral P legger vekt på show, og bød på pyroeffekter i «Fy faen», samtidig som han humoristisk foreslo at vi kanskje kunne droppe banninga og i Fy faen-refrenget heller si «herre min hatt». Akkurat den låten ble imidlertid skjemmet av et lite feiltrinn som krevde omstart, men deretter fløt alt fint framover. Både i den og resten av settet som via sine sløye reggaerytmer, småturer innom dancehall og admiralens joviale småpludring fram til allsangen i avsluttende «Engel» og «Kallenavn» spredte festivalvarme og godstemning over det hele.
Litt for tidlig
Det har gått kjapt for Ary, trønderjenta med base i Tanken-miljøet i Sandvika. For ett år siden var 21-åringen (eller er hun fylt 22?) helt ukjent, nå går hypen om henne som ett av årets store, nye stjerneskudd.
Og det er imponerende å få plass på Hvalstrand og mange andre av sommerens festivaler, på grunnlag av kun en radiohit («Higher»} samt en svært vellykket byLarm-konsert tidligere i vinter. Men det har altså Ariadne Loinsworth klart, og på Hvalstrand lørdag virket hun trygg nok til å forsvare plassen. Likevel er det en åpenbar hemsko for publikumskontakten at de aller fleste nedenfor scenekanten er helt ukjent med hennes musikk. Og i den grad de kjenner den, er kjennskapen kanskje begrenset til den ene sangen og electropophiten «Higher», som hun tok som tredje låt i settet.
Slik sett ville nok Ary kommet mer til sin rett i et litt mindre og mer lukket lokale, hvor tonene ikke bare forsvinner ut i det blå og utover fjorden. I hvert fall opplevdes konserten med Ary og hennes kompis på maskinpark som litt for statisk og med for lite variasjon, selv om den vekslet mellom det mer småhissig dansefokuserte og den mer drømmeaktige electronicaen hvor Arys stemmebruk innimellom sendte tankene i retning Lana del Rey.
Som sceneperson er Ary godt tilstede, smådanser og har et klart potensial som artist som bare venter på å bli videreutviklet. Men foreløpig har hun ikke nok materiale med tilstrekkelig stor spennvidde for å funke på en festival i dagslys. Å spille klubb for dedikerte fans er noe helt annet enn å spille festival for folk i alle aldre.
Takkmaddafakka
Litt i det skjulte har Kakkmaddafakka det siste tiåret spilt seg oppover i rockehirarkiet. Lenge var de helst bandet med et artig navn man ikke visste så mye om, men nå har sekstetten modnet og i prosessen fått større oppmerksomhet både ute og hjemme. Som fortjent.
Bergengjengen kan kanskje ha lidd av at musikken deres lenge spriket så pass at det kunne være vanskelig å finne kjernen i det de drev med. Men slik de lørdag framsto på Hvalstrand-festivalen er dette litt ubestemte nå blitt et pluss. De byr på catchy poprock, litt indie dansepop og hva det nå måtte være som de blander sammen i en velsmakende hvit funky miks.
For det svinger av Kakkmaddafakka, samtidig som danserytmene alltid synes å være underordnet melodiene og de harmoniske strukturene. Musikken er positiv, mens bandet lever ut på scenen og er akkurat sånn passe småfrekke at det knytter band og publikum tettere sammen.
På plate har Kakkmaddafakka kanskje slitt med å realisere sitt potensial, men de tolv årene sammen har utvilsomt gjort dem til en sammensveiset gjeng som vet hva som funker og ei.
I brødrene Pål og Axel Vindenes har de i tillegg to frontfigurer som deler vokalen mellom seg og shower sånn akkurat passe, men som samtidig har hvert sitt sceniske uttrykk som bidrar til å skape variasjon.
Mot slutten av konserten jobbet de stemningen stadig oppover, med «Someone New» som et trumfkort og den gamle Haddaway-hiten «What Is Love» som et like artig som vellykket innslag. Den endelige avskjeden kom likevel med hiten med den for kvelden så misvisende tittelen «Forever Alone». Jeg er ganske trygg på at Kakkmaddafakka tvertimot sikret seg nye venner på Hvalstrand.
Raga rocker fortsatt
Michael Krohn er blitt litt tyngre i kroppen med årene, men når han og bandet kommer i siget er Raga Rockers fortsatt bedre enn de fleste.
Lenge var vi mange som mente at Michael Krohn og Raga Rockers fikk mindre oppmerksomhet enn fortjent. Riktignok var bandet et av «de fire store», men de ble gjerne nevnt etter de tre andre mens de store salgsframgangene uteble. I dag er bandet hyllet med en svær plateboks hvor andre covrer Raga, mens turnélisten kan tyde på at de er mer etterspurt enn på lenge.
Og det er lett å skjønne hvorfor, der vi står på Hvalstrand og ser kveldsmørket senke seg over fjorden, mens Raga Rockers inviterer oss inn med den knallsterke åpningstrioen «Ingen adgang», «Lysere tider» og «Ekspander eller dø». Bandet ruller tungt og suggererende fram og satiriske «Drept kjendis» tar oss mot stadig større høyder, mens Krohn holder miken i sikkert grep og lar sine snertne og treffsikre spissformuleringer runge utover bukta.
I utgangspunktet dyrker Raga Rockers en slags rockeminimalistisk linje, hvor det gjøres like enkelt som effektivt, med en tett mur som ligger og murrer bak Krohns vokal. Men innimellom ekspanderer bandet og slipper Eivind Staxrud løs med bitende gitarsoli, mens Arne Sæthers tangenter myker opp og gir det bastante kompet nødvendig luft.
Med årene har Raga Rockers sikret seg en svær katalog å øse av, men det er ikke alltid like lett å velge. På Hvalstrand resulterte det i hvert fall at de måtte avbryte midt i en intro fordi bandet delte seg og la ut på to ulike låter. Med mindre du liker samtidsmusikk funker det dårlig, innrømmet Krohn før han kunne telle i gang en majestetisk versjon av «Aldri Mer».
Og dermed var Raga Rockers inne på oppløpssida, hvor de sikkert og med stort tempo og tett intensitet spilte seg gjennom publikumsfavoritter som «Ole og Ali» «Når knoklene blir til gelé og Kjøtt-klassikeren «Jeg vil bli som Jesus». Men egentlig holder det vel lenge å være Michael Krohn den første.
Gjorde det meste riktig
Nico & Vinz gjorde det meste rett med superhiten «Am I Wrong», og de gjorde det meste riktig også på Hvalstrand-festivalen lørdag.
Det kan være litt fristende å sammenlikne Nico & Vinz med fredagens hovedattraksjon, Madcon. Begge er de duoer, begge har de bakgrunn fra Oslos hiphopmiljø og begge la de verden for sine føtter med hver sin megahit.
Men likheten stopper ikke der. Slik som Madcon gjorde fredag, ville også Nico & Vinz lage show og fest lørdag. Og ja, slik Madcon fredag nådde også Nico & Vinz sitt mål lørdag. Veien fram var likevel en helt annen.
Fra starten med først «Our Love» og deretter «In Your Arms» viste Nicolay Sereba og Vincent Dery at de på mange måter er mer soul og myk r’n’b enn hiphop. Det er den melodiøse og smektende soulen med et humanitært budskap som driver dem framover. Og mens en trommis og en på tangenter pumper lyd bak dem, krummer den ene av seg rundt miken som «soulsangeren» mens kompisen får oppgaven som seremonimester og partyfikser.
Der jeg imidlertid følte at Madcon ble litt tvangsfikserte på rollen som partyfiksere, klarte Nico & Vinz å integrere dette på en mer naturlig måte i det musikalske. Et innhold som også ekspanderte litt utover i settet, ved at de både inkorporerte afrorytmer, oppsøkte hardere og mer uptempo r’n’b for i neste øyeblikk å vende tilbake til popsoulballadelandskapet.
Resultatet ble en fin miks og en veldig fin kontakt scene-slette med en fellesskapsfølelse som selv regnet som etterhvert høljet ned ikke klarte å ødelegge. I hvert fall stoppet ikke festen før de selv lot den kulminere med duoens lille popperler «That’s How You Know” and «Am I Wrong».
Av Leif Gjerstad
(anmeldelsene opprinnelig publisert på Budstikka.no lørdag 20. august)
