(intervju opprinnelig publisert november 1989)
– Jeg har vært en musikalsk reisende i hele mitt liv, og jeg er fremdeles underveis. Jeg har mye ugjort, men hvilke musikalske veier jeg vil søke og utforske er vanskelig å si på forhånd. Sier Eric Clapton i en kommentar til at han har kalt sin nye LP (som kommer i butikkene over helgen) «Journeyman». Onsdag var han som snarest innom Oslo for å skape litt blest om sin nye LP, og viste seg fra sin beste side. Vennlig, avslappet og åpen.
I «Journeyman», der Clapton blir hjulpet av venner som Phil Collins, George Harrison, Chaka Khan, Robert Cray og mange flere, byr han på noen moderne rockere, noen sugende bluessanger og noen vare ballader med en undertone av country.
– Joda, på mange måter oppsummerer nok «Journeyman» min karriere. Men det var aldri noe bevisst utgangspunkt, det bare ble slik etter hvert som arbeidet med den skred fram, forteller snart 45-årige Clapton som startet sin karriere med Yardbirds i 1963. Allerede i midten av 60-årene var hans posisjon og legendestatus så sterk at mange London-vegger var prydet med grafitti-budskapet «Clapton Is God»…
Opptatt av røttene
– Tidligere føltes idolstatusen ofte som et stort press, men i dag har jeg et helt avslappet forhold til hele greia. Det som imidlertid betyr noe for meg, er at folk husker at jeg ikke startet denne musikkgenren. Røttene strekker seg så uhyre mye lenger tilbake i tid, og jeg har bare fungert som en katalysator, sier Eric Clapton og tilføyer:
– Det virker som om manges musikalske historie stopper ved Van Halen og Yngwie Malmsteen. Det er kanskje også grunnen til at jeg selv helst lytter til litt eldre og mer modne gitarister. Gitarister som har teknikken, men som har kommet over det stadiet hvor de må briljere. Den noten du ikke spiller, sier ofte mer enn de ti du spiller.
At Eric Claptons egen gitar er kommet litt mer i fokus på «Journeyman», forteller han noe overraskende skyldes at han lenge følte seg usikker på sitt eget spill.
– Det var så mange som kopierte meg, at det ble vanskelig å være seg selv midt oppi alt dette. Samtidig som jeg hadde problem med å være frontmann, jeg trivdes alltid best som gitaristen-til en-eller-annen. Men nå føler jeg ikke lenger noe press, og er mer komfortabel i rollen som bandleder. Når du har passert 40 er det lettere å slappe av, mener Clapton som synes det er naturlig at så mange gamle helter har vist framføttene de siste årene.
– Vi som startet i 60-årene tilhørte den generasjonen hvor slagordet var, for å si det med Pete Townshend, «Hope I die before I get too old». Mange av oss trodde på det, men tidsnok skjønte vi at det var feil innstilling. Musikken har ingen aldersgrense, og jeg tror det er sundt med en balanse mellom gammelt og nytt, sier Clapton og dementerer bestemt alle rykter om at The Cream skal gjenforenes.
Sunnere livsstil
Selv om Eric «Slowhand» Clapton har skapt skole for gitarister og gitt oss klassikere som «Sunshine of Your Love», «Layla» og hits som «Lay Down Sally» og «Wonderful Tonight» har han likevel ikke alltid hatt det like lett. Hans mangeårige kamp mot heroin- og alkoholavhengighet er viden kjent, men i dag et tilbakelagt stadium.
– Jeg holder meg langt unna alt som heter rusmidler. Den minste flørt med den slags kunne bli skjebnesvanger for meg. Min tidligere livsstil var gal på alle måter, og jeg har mistet for mange nære venner til å fristes tilbake til det livet. Det er et spørsmål om hvorvidt du vil leve eller dø. Jeg vil leve. Og jeg vil spille gitar, fastslår legenden som ikke nøler med å si at musikken er hans livs store kjærlighet.
– Unntatt min sønn på tre år, som bor sammen med sin mor i Milano, sier han.
Det sørlige Afrika
Tidligere i år var Eric Clapton invitert til å spille i Swaziland som den eneste hvite musikeren på feiringen av landets 21-årige uavhengighetsdag. Turen til Afrika kombinerte han med spillejobber i Zimbabwe, Botzwana og Mosambik.
– Spesielt Mosambik var en positiv opplevelse som jeg alltid vil huske. På de andre stedene var det litt mange hvite sørafrikanere som hadde tatt turen, men i Mosambik kommer de ikke inn, og publikum var derfor utelukkende sort, forteller Clapton som donerte inntektene fra konserten til anti-apartheidbevegelsen. Og som i januar/februar skal spille hele 18 konserter i prestisjetunge Royal Albert Hall, før han 17. februar igjen er på plass i Norge.
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert i flere aviser i november 1989. Denne versjonen er fra Bergens Tidende)
Les også: Clapton, gutta og fylla
