(intervju opprinnelig publisert mai 2012)
Oslo: Da Jennifer Egan ga ut «A Visit From The Goon Squad» i USA fikk den strålende kritikker, men solgte ingenting. To år seinere er den blitt en internasjonal bestselger. Nå foreligger den på norsk.
– Jeg var frustrert, for jeg følte den fortjente mer oppmerksomhet enn den fikk, da den kom ut. Derfor begynte jeg å gjøre intervjuer også for musikkblader, siden mye av handlingen kretser rundt musikkindustrien. Det ga resultater. Jeg nådde et nytt publikum, og da den så havnet på veldig mange amerikanske kritikeres årsbeste-lister for 2010, skjøt også salget fart. Siden har det bare fortsatt, smiler den amerikanske forfatteren Jennifer Egan fornøyd.
«Bølle på døra», som er bokas norske tittel, ble til av en tilfeldighet, hevder den 49-årige forfatteren. Hun hadde egentlig en liten novelle i tankene, men når den var ferdig fødte den en ny. Og når den andre var ferdig følte hun for å skrive en tredje.
– I begge historiene handlet det om en liten bifigur som jeg ble nysgjerrig på, og derfor måtte utforske i en ny novelle. Men da jeg ble trigget til å skrive en tredje, skjønte jeg at jeg var på vei mot noe større. Ideen til «Bølle på døra» tok gradvis form.
Bifigurer blir hovedpersoner
Resultatet er blitt 13 fortellinger med røtter i pønkens California. Og hvor en av bifigurene i en historie gjerne blir hovedpersonen i den neste. Med pønkrockeren og stjerneprodusenten Bennie Salazar og hans kleptomane assistent Sasha i sentrale roller, og der historiene beveger seg fram og tilbake i tid, gjennom de siste fire tiårene. Kapitlene tegner individuelle øyeblikksskildringer, som sammen skaper et portrett av liv og tid.
– Jeg brukte musikkindustrien fordi den bedre enn kanskje noe annet skildrer tidens gang. Ingen andre kulturelle uttrykk er så raske med å plukke opp nye strømninger, samtidig som musikk er knyttet tett opp til den teknologiske utviklingen. Den gir et veldig godt bilde på den voldsomme forandringen vårt samfunn har gjennomgått de siste 40 årene, forklarer Jennifer Egan.
Powerpoint
I samsvar med dette har Egan formet bokas nest siste kapittel som en powerpointpresentasjon, full av sirkler og bokser med tekstbrokker samt grafer som illustrerer poengene i kapitlet.
– Jeg ønsket flere fortellerstemmer i boka, og tenkte på et kapittel med poesi og et med powerpoint. Det første lyktes jeg ikke med, men det andre føler jeg at jeg fikk til. Powerpoint er noe vi forbinder med businessverden, men historien i dette kapitlet er så sentimental at den trenger den kjølige powerpointpresentasjonen for balansens skyld, sier Egan. Hun innrømmer at det var et ekstra krevende kapittel å skrive.
– Dels fordi jeg aldri har brukt Powerpoint tidligere, men framfor alt fordi powerpoint ikke byr på kontinuitet. Det blir et brudd fra det ene til det neste powerpointbildet. Det var derfor en stor utfordring å klare å sy sammen den lille handlingen kapitlet rommer fra bilde til bilde.
Skriver for hånd
Jennifer Egan er glad for powerpoint-erfaringen, men sier hun er usikker på om hun vil gjøre det om igjen.
– Jeg er ikke så opptatt av teknologien i seg selv, som hvordan den forandrer verden og hva det betyr for meg, som forfatter og leser. Men selv om det er veldig spennende, så er jeg også litt bekymret. Ikke minst på grunn av hvordan vår konsentrasjonsevne er under press. Og hvordan opplevelsen av å være isolert er blitt en helt annen i det digitale samfunnet, sier Jennifer Egan, og innrømmer at hun som forfatter stritter mot det digitale på et vesentlig punkt.
– Jeg skriver for hånd, med papir og penn. Og ikke bare de første skissene, men også redigeringa. Jeg er mer kritisk og kjappere til å analysere og rette opp på skjerm, slik at historiene får bedre muligheter til å utfolde seg når jeg lar hånda styre dem. Mine beste ideer fødes av spontanitet, ikke tankevirksomhet.
Pønk som identitet
Det meste av handlinga i boka utspinner seg i pønkens San Francisco og New York, de to byene Jennifer Egan har bodd lengst i.
– Jeg vokste opp i San Francisco, samtidig som Bennie og de andre i boka. Alle klubbene som beskrives har jeg derfor vært på, selv om jeg musikalsk var mer opptatt av de store 60-tallsbandene. Pønken var likevel viktig som en kulturell identitetsskaper. Den ga meg og mine jevnaldrende en egen identitet som separerte oss fra de som var noen år eldre.
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert i Adresseavisen i mai 2012)
Jennifer Egan, fakta:
– Amerikansk forfatter, født i Chicago 1962. Oppvokst i San Francisco.
– Bor nå i New York, med mann og to barn.
– Debuterte i 1993 med novellesamlingen «Emerald City». Hennes første roman, »The Invisible Circus» kom i 1995, og ble i 2001 til film med Cameron Diaz i hovedrollen.
– «Bølle på døra» er hennes fjerde roman, men første på norsk.
– Boka er blitt en bestselger i USA og England, og har vunnet mange priser, slik som Pulitzer-prisen og National Book Award. HBO har sikret seg tv-serierettighetene.
