Thåström feirer våren med et nytt dobbelt livealbum. Det er blitt en storartet dokumentasjon over 69-åringens styrke som konsertartist og låtskriver.
Thåström: «flytta isbergen, vattna svärmorstungan, ta med soporna ut» (Razzia Records)
Utgivelsen med den kronglete tittelen «flytta isbergen, vattna svärmorstungan, ta med soporna ut» (heretter forenklet til bare «flytta isbergen») er Thåströms tredje liveplate, og kommer bare seks år etter den forrige, «Klockan två på natten, öppet fönster». Det gjør det naturlig å spørre om vi virkelig trenger enda en liveplate, så pass kort tid etter forgjengeren?
Svaret må vel bli et nei, dersom vi tar utgangspunkt i ordet «trenger». Men alt her i verden handler ikke om hva vi trenger, og ingen av låtene på «Klockan två» dukker opp på «flytta isbergen». Slik unngår Thåström gjentakelsesfellen, og som liveartist har svensken en slik styrke og intensitet at det føles helt riktig å få en dokumentasjon som «flytta isbergen».
For alle som euforisk har stått nedenfor scenekanten og latt seg henrive av den gamle pønkeren innhyllet i tåke der oppe, blir «flytta isbergen» det nærmeste du kommer å gjenoppleve en magisk seanse. For de som ikke har fått med seg Thåström live, er årets doble liveplate en grei påminnelse om hva de faktisk har gått glipp av.
15 låter, 75 minutter
«flytta isbergen» består av 15 låter tatt opp på konserter i Stockholm, Malmö, København og Göteborg i tidsperioden 2022 til 2025. Siden låtene på «Flytta isbergen» er hentet fra konserter fra 2022 og seinere, står materiale hentet fra hans to siste album «Dom som skiner» (2021) og «Somliga av oss» (2024) naturlig nok sentralt.
Seks av låtene på den 75 minutter lange utgivelsen er hentet derfra, broderlig fordelt med tre på hver. Og med pianodrevne «Dom som skiner» og «Magiskt oändligt» som en knallåpning som setter tonen for hva som komme skal, før «Det bästa av allt» setter et suverent punktum 75 minutter seinere.
Stor spennvidde
De øvrige ni låtene er hentet fra Thåströms lange karriere, og strekker seg helt tilbake til Ebba Grön (neddempet versjon av «Flyksoda») og Imperiet («Märk hur vår skugga»). Og selvsagt er den tungt suggererende «Ingen sjunger blues som Jeffrey Lee Pierce» sentralt plassert mitt i settet. Hyllesten til den avdøde Gun Club-vokalisten har vært med Thåström hele veien siden den dukket opp på det selvbiografiske «Skebokvarnsv. 209»-albumet i 2005.
Blant andre eldre guldkorn som han har krydret konsertene med de siste årene og har funnet plass til her, kan nevnes den smått desperate allsangvinneren «Alla vill till himmelen» og Bellmans «Märk hur vår skugga», fra den gangen Thåström og Imperiet for alvor oppdaget den gamle, svenske viseskatten. En arv Thåström også forvalter nydelig på sin 35 år gamle tolkning av tradisjonelle «Flicka med guld», et glitrende eksempel på hvor rik den svenska visan kan være. Av andre høydepunkter av litt nyere dato kan skjøre «Papperstunna väggar» (med Titiyo på gjestevokal) og ikke minst Berlin-episke «Södra korset» nevnes.
Vakker, balansert og stemningsfullt
Høydepunktene er altså mange og kommer tett, på en plate der låtene er klippet så sømløst sammen at det helt visker ut skillene fra ulike konserter/steder. Stående på et velsmakende arrangement bygges stemningen effektivt opp i bedagelig tempo. Hele veien med et godt balansert lydbilde, der Niklas Hellbergs keyboards/synther og vekselsvis Christian Kjellvanders og Eddie Nyströms gitarer utfyller hverandre, mens rytmeseksjonen med Per Eklund (trommer) og Henrik Nilsson (bass) skaper et solid fundament for framdriften. Ofte med dvelende tyngde som virkemiddel, men også med noen frenetiske støypartier som driver opp både tempo og temperatur.
Men musikerne i all ære, hovedfokus er hele tida naturlig nok på Thåström. På hans stemme og unike evne til å skape intensitet på en ofte i utgangspunktet lavmælt plattform. Den litt skurrende riften i stemmen og den markante stockholmske vokalen skaper det personlige, fortettede uttrykket som så sterkt bidrar til magien på scenen. Og som han på overbevisende måte har klart å fange, sortere og overføre til rillene på «flytta isbergen».
Vil alltid ha mer
I tidsspennet som «flytta isbergen» er blitt til, har jeg sett Thåström live tre ganger i Norge og fem i Sverige, i ulike format. (Aldri dårligere enn glimrende). Da blir det litt fristende å avslutningsvis se på utvalget av låtene: Hvilke mangler som man gjerne skulle hatt med?
Tre jeg har satt stor pris på på konsertene de siste årene og som jeg svært gjerne kunne tenkt meg å plusse på med er «Kort biografi med litet testamente», «Karenina» og Imperiet-perlen «Saker som hon gör».
Men… hvilken eller hvilke skal da ut? Tja… helst ingen.
Av Leif Gjerstad
PS! Som et apropos til debatten om artister er «forpliktet» til å framføre sine store hits på konserter, så droppet Thåström (på et unntak nær) begge sine publikumsfavoritter «Fanfanfan» og «Du ska va president» først på fjorårsturneen og så på den nye livesamlingen. At de ikke er savnet på «flytta isbergen» vitner ytterligere om 69-åringens styrke som vital låtskriver.