(intervju opprinnelig publisert i juni 1989)
København: Nok en gang har David Bowie skiftet ham. Den tynne, hvite greven har lagt de påkostede teatralske showene bak seg og gjenoppstått som en aggressiv rocker med sin nye gruppe Tin Machine.
Bandets debut-LP kom for noen uker siden, og onsdag spilte Bowie & Co for 1400 tilskuere på Kobenhavns-klubben Saga. Gruppens første – og i denne omgang – eneste konsert i Skandinavia.
Om Tin Machine er rå på plate, er de enda råere live. Å se kvartetten David Bowie, Reeves Gabrels, brødrene Hunt og Tony Sales samt assosiert medlem Kevin Armstrong, er som å se en bulldozer valse ned sine omgivelser brutalt og skånselsløst. Garasjerock i første potens, hvor ingen eller intet spares.
Ulende gitarer, blytungt komp og midt oppi det hele, den karismatiske kameleonen Bowie som mer skriker ut enn synger sine tekster. Med en energisk pågåenhet som tvinger ham til å kaste dress og slips før konserten er gammel.
Kompromissløs setliste
Bandets kompromissløse holdning viste seg også ved at de unnlot å spille en eneste gammel Bowie-låt. I stedet fikk vi hele Tin Machine-LPen samt et par nye kutt servert i løpet av 60 hektiske minutter. Med «Heaven’s In Here» og avslutningen med «Crack City» og «Under The God» som musikalske høydepunkt og med en countryversjon (!) av «Bus Stop» som det morsomste og mest overraskende innslaget.
De 1400 tilskuerne var selvsagt i ekstase, men likevel kan jeg ikke helt fri meg fra følelsen om at det har noe med keiserens nye klær å gjøre. Det er morsomt at en etablert artist som Bowie evner å forandre seg så drastisk. Og det er gledelig at en sofistikert superstjerne tør ta spranget fra megakonserter til rockklubber med musikk som i sin råhet er tatt til det ekstreme ytterpunkt.
Men foreløpig har ikke gruppen nok materiale til å holde interessen på topp en hel time, og spørsmålet blir derfor om tilskuerne ville ha vært like begeistret om det ikke var keiseren, men en vanlig menig som viste frem sine nye klær? Jeg tillater meg å tvile.
Ny energi
– Vi er selv rimelig fornøyd med konserten, men tror likevel at det er mer å hente. Vi har tross alt bare spilt live sammen noen få ganger, kommenterte Hunt Såles og David Bowie da vi slo av en prat med paret etter konserten.
Bowie har vært kjent som rockens fremste kameleon, med mange epokeskapende LPer i 70-årene. Etter «Scary Monsters» i 1980, har Bowie imidlertid blitt mer musikalsk forutsigbar og tannløs seiv om hans største kommersielle suksess har kommet på 80-tallet. Med hans gradvise utvikling i retning en etablert og sofistikert entertainer, slo Tin Machine derfor ned som en bombe. Ikke bare på grunn av LPens rå musikalske innhold, men vel så mye fordi at han har gjort «gruppemedlem» av seg på gamle dager.
– Det har vært en fantastisk opplevelse for meg å spille en slik fysisk rock, samtidig som det har vært meget givende å jobbe så tett sammen med andre. Det er noe jeg ikke har gjort på svært mange år, og det har utløst en ny energi i meg, sier 42-årige Bowie som snakker entusiastisk om sin nye musikalske forkledning og overgang fra mastodontkonserter for 50.000 til små, svette rockeklubber.
Her er røttene!
– Ingen av oss er pur unge, og vi har vokst opp med denne r&b-baserte rocken. Dette er musikk som vi har fordøyet, og seiv om vi har gjort mye annet i mellomtiden, slipper aldri røttene helt taket. Jeg tror at dette er en følelse jeg deler med mange andre musikere på min alder, at behovet for å spille rotekte rock dukker opp før eller siden. I mitt tilfelle ble det altså med Tin Machine, fastslår Bowie.
Hunt Sales og David Bowie traff hverandre for første gang i 1977, mens de arbeidet med Iggy Pops LP «Lust For Life». Bowie som produsent, Hunt (sammen med bl.a. bror Tony) som musiker.
– Allerede den gang følte vi at vi hadde noe til felles, og at vi burde utforske dette musikalsk. Hver eneste gang vi har truffet hverandre siden, har vi snakket om det samme. Av for skjellige grunner er det ikke blitt noe av før nå.
En grunn til dette er at vi har vært opptatt på hver vår kant. Men våre musikalske veier har igjen krysset hverandre, og resultatet er blitt Tin Machine. Her kan vi spille uforfalsket og rå rock slik vi husker den fra vår egen oppvekst. For selv om dette bandet har et musikalsk uttrykk som hører hjemme i 1989, har vi hentet næring fra 60-talls krafttrioer som Cream og Jimi Hendrix Experience. Grupper som hadde utgangspunkt i r&b og som tok vare på rockens energi.
Langvarig prosjekt? -
– Da dere innledet samarbeidet, var det med et bevisst ønske om å starte et fast band, eller var dette bare noe som ut viklet seg etterhvert som tiden skred frem?
– En kombinasjon. I bakhodet hadde vi vel et ønske om å bli et band, men først måtte vi se hvordan prosjektet utviklet seg. Avgjørelsen om å bli et band kom derfor når vi merket hvor godt det fungerte, svarer Bowie.
Seiv om han er nøye med å poengtere at dette er en kvartett med likestilte medlemmer, ligger det likevel i kortene at den endelige avgjørelsen om Tin Machines være eller ikke være hviler på Bowie.
– Det som avgjør hvor lenge gruppen vil vare, er hvor morsomt vi har det sammen. Slik det føles nå, blir Tin Machine et band som lever lenge. Om to, tre måneder går vi i studio for å spille inn neste LP. Går alt slik vi håper, kommer den vinteren 1990, og da satser vi også på en mer omfattende turné: Som forhåpentligvis også vil inkludere Norge. Sier Tin Machine, før de forlater oss for å spise nattmat.
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert i flere aviser i juni 1989. Denne versjonen er hentet fra Adresseavisen)
