(intervju opprinnelig publisert mars 1992)
London: – Det er først gang på 10 år som vi spiller i Europa og første gang noensinne i Norge. Vi gleder oss naturligvis stort til dette og håper at 2 1/2 time med gamle og nye sanger samt en rekke cover-versjoner også vil glede publikum, sier Tom Petty.
Onsdag åpner Tom Petty & The Heartbreakers sin månedslange Europaturne gjennom åtte land i Oslo Spektrum, men hvorfor akkurat Norge fikk æren av å bli første land ut, hadde den 38-årige amerikaneren ikke noe skikkelig svar på, da NTB nylig traff Petty og hans fire Heartbreakers-musikere i London.
Det er 16 år siden Tom Petty & The Heartbreakers platedebuterte med sin selvtitulerte LP, og da bandet i fjor kom med «Into The Great Wide Open» var det deres niende utgivelse.
– Medregnet den doble live-klassikeren «Pack Up The Plantation» fra 1985, presiserer Petty.
De siste årene har såvel Petty som de fire hjerteknuserne likevel vært mer aktive utenfor enn innenfor gruppa. Som framgangsrike produsenter (blant andre Del Shannon og Grammy-vinneren John Prine), som komponister og gjestemusikere – foruten at Petty kan se tilbake på to plater som medlem av supergruppa Travelling Wilburys, og den multimillonselgende solodebuten «Full Moon Fever» i 1989.
Batteriene
– Når et band har holdt sammen så lenge som oss, kan det være nyttig å ha andre prosjekter på gang ved siden av for å lade opp batteriene. Men akkurat nå har vi ingen planer utenfor gruppa, vi regner med å gå i studio for å begynne arbeidet med neste plate straks denne turneen er over. «Into The Great Wide Open» var vår første plate sammen på fire år, og vi føler at den innledet en ny og spennende fase for oss som vi er ivrige etter å utforske videre, sier Petty med røyken i hånda og de fire bandmusikerne som tause pilarer på hver side.
Ikke en gang forsøkene fra den ivrige dama fra plateselskapet om å få spørsmål også rettet til kvartetten Mike Campbell, Benmont Tench, Stan Lynch og Howie Epstein har noen virkning. Selv når de får spørsmålet om hvordan Petty er som sjef, ender med at han selv etter en liten pause og med bredt smil fastslår «Great!»
Råtten bransje
Tittelkuttet på «Into The Great Wide Open» handler om en unggutt som kommer til Hollywood og får platekontrakt og en hit, og etterhvert også får føle press fra plateselskapet. Siden Petty i 1974 flyttet fra Florida til Los Angeles, fikk platekontrakt og suksess, men mot slutten av 70-årene likevel måtte slå seg konkurs for å sikre seg en bedre kontrakt og friere stilling, handler dette kanskje også litt om ham selv?
– Egentlig ikke. Jeg har alltid hatt en sunn skepsis til hele platebransjen som har ført til at vi har klart å styre unna press, men vi har nok av venner som virkelig er blitt lurt trill rundt. Den gang vi startet, var dessuten bransjen mye mer uskyldig, sammenliknet med situasjonen i dag hvor de sleske dressene styrer unge bands karrierer fra a til å, sier Petty.
Som selv stiller på pressekonferansen i en rutet arbeidskjorte og åpent innrømmer at han ikke er særlig begeistret for at plateselskapet MCA, som Petty & The Heartbreakers arbeider for, er blitt solgt til Japan.
– Ikke et ondt ord om japanerne, men et plateselskap bør drives av musikere. Og slik det er i dag, finnes slike selskaper nesten ikke. Vi er alle blitt ofre for «Big Business».
Nei til sponsing
I tråd med denne holdningen, fnyser Petty når spørsmålet om sponsing av turneer kommer opp. Bandet hans har hatt millioner av tilbud, men aldri latt seg friste.
– Jeg ville føle meg som en hore dersom jeg tok imot sponsorpenger. Kanskje hadde vi vurdert saken annerledes dersom vi hadde vært helt blakke. Men vi har nok penger så vi klarer oss utmerket uten, takk, fastslår Petty.
Til gjengjeld har han stilt opp flere ganger for No Nukes, Greenpeace og andre idealistiske organisasjoner. Og på bandets siste plate har de med en låt som går til angrep på amerikanernes materialistiske livsstil.
– Og jeg vil definitivt ikke stemme på Bush under høstens valg. Han har aldri vært noe for meg, fortsetter Petty som likevel ikke ønsker å ha noe rebell-stempel hengende over seg.
– Vi er bare en ganske alminnelig gjeng amerikanske musikere, og du må nok lete lenge for å finne skikkelige rebeller innenfor dagens rock’n’ roll. Enten du snakker om eldre eller yngre artister, sier Petty. Og trekker fram Nirvana som det av dagens band han setter mest pris på.
– Men jeg må innrømme at jeg følger heller dårlig med i utviklingen av rockemusikken. Hver gang jeg skrur på radioen, må jeg vente så altfor lenge på å få høre noe som virkelig interesserer meg. Så da lar jeg heller være.
Rytmegitarist
Han forteller også begeistret at han trives å samarbeide med andre musikere.
– Det er alltid noe du kan plukke opp underveis, selv om jeg aldri har vært så analytisk at jeg prøver å finne ut hva og hvordan. I det hele tatt har jeg aldri vært flink til å planlegge ting. Det er aldri særlig mange ferdige låter når vi entrer studio, og øver gjør jeg bare sammen med The Heartbreakers. Kanskje det er derfor jeg fremdeles er håpløs som sologitarist, selv om jeg betrakter meg som en god rytmegitarist. Avslutter Tom Petty sitt eneste møte med europeisk presse under denne turneen.
– Intervjuer dreier seg for det meste om ens egen person, og det blir ulidelig kjedelig i lengden, samtidig som det er lett å bli for selvanalytisk og selvopptatt. Og uansett snakker musikken mye bedre for seg enn noen ord gjør. See you in Oslo!
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert mars 1992 i NTB)
Les også: Da Leffe ble pinlig flau etter et møte med Tom Petty
Les også: En Wilbury reiser alene (arkivintervju fra 1989)
