Kan du sette opp de ti beste konsertene du har vært med på?, spurte en kompis. Det kan jeg selvsagt ikke. Derimot er det alltid noen konserter du husker også helt uavhengig av hvor gode de var. I går trakk jeg frem sju slike konsertminner, i dag kommer sju til.
Tom Verlaine, 1982 (Järntorget, Göteborg)
Rolling Stones var i byen og spilte to kvelder på Nya Ullevi. 120.000 var der, bare 3-400 fant veien til tidligere Television-sjef Tom Verlaine på en liten klubb ved Järntorget. Men vi banket de 120.000 i entusiasme (jeg vet, for jeg var begge steder!). Introverte Verlaine spilte en like glimrende som intens konsert. Gikk av. Jubelen sto i taket. Han kom på igjen. Jubelen ble enda høyere. Gikk av igjen, jubelen og klappinga ville ikke slutte. Lyset i salen ble tent. Jubelen og klappinga fortsatte. DJen satte på HØY musikk for å markere at «faen, det er SLUTT!» Nyttet ikke. Jubelen og klappinga fortsatte, musikken ble overdøvet. Til slutt ga DJen seg. Musikken ble skrudd av, lyset slukket og Verlaine – tydelig forbauset og glad- kom på og ga oss enda en uforglemmelig runde.
Ulf Lundell, 1982 (Nacka Ishall, Stockholm)
En sommerkonsert i en gold ishall er ikke akkurat det optimale, men med Uffe på hjemmebane er det annerledes. Lundell viser seg denne kvelden fra sin aller beste side, og publikum skjønner det. Han spiller leeenge som vanlig, men publikum vil ha mer. De får ca en halvtime gnistrende Uffe. Men publikum vil ha enda mer – og får ytterligere 20-25 minutter. Er vi oppe i tre timer? Nærmere 3 1/2? Usikker. Men da lysene i hallen slås på og det er slutt skriker publikum taktfast Uffe! Uffe!. Jeg står bak sceneteppet, backstage, og ser Lundell komme gjennomsvett. Han slenger seg ned på rygg på en lav gymsalbenk, stirrer i taket og hiver etter pusten, med gitaren som subber gulvet i den ene hånden. Ute i salen ljomer det fortsatt Uffe! Uffe! med uforminsket energi.
Uffe hiver fortsatt etter pusten, og vinker til seg en i crewet. Hva som blir sagt kan jeg ikke høre, men fyren forsvinner mens Uffe fortsatt ligger der, helt utkjørt. Så kommer fyren tilbake, og heller en bøtte kaldt vann over hodet på den utkjørte artisten. Uffe rister på hodet av kuldesjokket, spretter opp og løper ut på scenen for nye utrolige 15 minutter.
Wannskrækk, 1983 (Ratz, Oslo)
Nye Takter feiret fem år og Wannskrækk skulle spille. Da jeg nærmer meg Ratz er masse politi stasjonert foran inngangen til lokalet, mens illsinte hanekampønkere har tatt oppstilling på den andre siden av gaten. Noe hadde skjedd, men hva? Jeg ser fra den ene til den andre. Pønkerne (som jeg alltid hadde identifisert meg med) gir meg fingeren, mens politiet (dvs klassepurken, som jeg hadde kjempet mot i mange demonstrasjoner) høflig bukket meg inn. Der og da skjønte jeg at min egen illusjon om «ung og rebelsk» kanskje ikke stemte lenger, at jeg tvertimot kanskje var å regne som «etablert voksen».
Fortalte den historien for Kjartan Kristiansen og Prepple noen år seinere. De bekreftet at den episoden var medvirkende til at Wannskrækk ble til Dumdum Boys. De følte pønkerne låste dem fast, mens de ville videre. Kanskje ble vi begge voksne og etablerte samme kveld?
Crowded House, 1987 (Claude Nobs garasje, Montreux)
Bandet hadde høsten før gitt ut debutalbumet og fått singelhit med «Don’t Dream It’s Over», men hadde vel ikke breaket ordentlig i Europa, da plateselskapet våren 1987 (under en musikkmesse i Montreux) inviterte til en liten showcase med bandet. Det ble holdt i garasjen i platemagnaten Claude Nobs nokså spesielle hjem, i åsen ovenfor Montreux. Der ble bilen kjørt ut og noe hageredskap og en gressklipper flyttet på, før bandet kunne ta oppstilling blant hageslanger og annet du kan finne i en garasje/redskapsbod. Meningen var en showcase på ca halvtimen, men både trioen og vi 30-40 som hadde funnet veien til garasjen hadde det så knall at de bare fortsatte og fortsatte. Litt usikker på tidssaspektet, men tror de ikke ga seg før etter halvannen time. Garasjerock på sitt beste.
a-ha, 1991 (Maracana, Rio de Janeiro)
Siden det stadig nevnes at det er den største enkeltkonserten noensinne, så får jeg vel nevne at jeg var der. Visstnok sammen med 199.999 andre. Og ja, det var veldig gøy og moro å se hvordan 200.000 brasilianere tok mot a-ha med jublende entusiasme. Det sterkeste minnet fra «Rock in Rio» er likevel det absurde med å være der på akkurat det tidspunktet. Da vi forlot Oslo levde kong Olav og den første Irak-krigen truet bare i horisonten. Da vi landet i Rio var krigen et faktum, og da vi kom til hotellet fikk vi beskjed om at Kong Olav var død. Føltes litt surrealistisk i en slik situasjon å løpe rundt og snakke med popstjerner og anmelde konserter.
Danko, Fjeld & Andersen + Gregg Allman (hotell, New York)
Litt juks kanskje, for ingen ordentlig konsert, men likevel skikkelig «konsertminne». Var i New York sammen med Jonas Fjeld, Rick Danko og Eric Andersen, og så trioen på konsert der. Men på hotellet traff Rick Danko plutselig sin gamle venn Gregg Allman, og så var trioen en kvartett. I hvert fall snakket de ivrig om at de burde bli en, og bestemte seg for å øve allerede samme natt. Ble en lang seanse på hotellrommet til Jonas Fjeld, og spesielt Allman og Danko var i storslag og ville gjerne spille «all night long». Jeg ville gjerne høre hele natta, men Jonas Fjeld ville etterhvert helst sove. Og da ble det slik. Dette ble vel «kvartettens» eneste konsert, så var stort å være tilstede på akkurat den.
Les også: Gregg Allman – Allman for alle mann (intervju fra 1991)
Raga Rockers, 1999 (Roskilde)
Har sett Raga mange ganger, og som regel alltid gøy. Men Roskilde-konserten 1999 langt utpå natta ble helt spesiell. Både på scenen og i salen (dvs teltet) ble stemningen usedvanlig elektrisk, slik bare en Roskilde-konsert kan bli. Jeg hadde på forhånd avtalt med Michael Krohn å stikke en liten tur backstage etterpå, og vi slo oss ned ved et utebord bak scenen for en liten prat. Men vi var begge så høyt oppe etter konserten at vi bare ble sittende og skravle lenge etter at natteroen hadde senket seg over festivalen. Vi fikk med oss både morgensol og fuglekvitter før vi brøt opp. Mer usikker på om jeg fikk med meg frokost på hotellet den morgenen?
Og sånn helt til slutt: Jeg kunne selvsagt trukket fram diverse «intimkonserter» med store artister eller noen av alle disse guddommelige konsertopplevelsene man har vært så heldig å få være med på. Men altså, nei. Her er det andre minner enn de rent musikalske som jeg har gått for (selv om noen av dem sikkert ville kommet med på en sånn umulig «hundre beste konserter gjennom tidene»)
Les også: Konserter jeg minnes, del 1
Leif Gjerstad
