Fredag blir det kjent hvem som blir årets vinner av Tarjei Vesaas debutantpris. En av de fem nominerte er Eirik S. Røkkum.
Aktuell med langdiktet «Kaskader av okser og aske» på Flamme forlag
Kort om deg selv?
– Jeg er 31 år og kommer fra Averøy på Nordmøre. Jeg bor i Trondheim, har jobbet et par år på hotell, både på kjøkken, rom og i skrubben. Jeg har også skrevet jevnt en stund for nydelige Bokvennen litterær avis. Når det gjelder utdanning har jeg studert litteraturvitenskap, med en utilbørlig essayistisk master om D.H. Lawrence, hvor jeg uttrykte forakt for psykoanalytiske lesninger. Jeg har dessuten studert filosofi, klassiske fag og bittelitt italiensk. Jeg elsker fransk surrealisme og alt som lukter av art deco. Jeg hater miljøsvin.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Skriving som mer enn tidsfordriv og pjatt: Det skjedde nok sent, og må strengt tatt ha vært det siste året på videregående, for da våknet det noe i meg på alvor, et ønske som var uavvendelig. Det var en kombinasjon av flere ting, deriblant en inspirerende norsklærer, at jeg jo var på vei til å flytte til et nytt sted, men kanskje særlig det at jeg arvet en enorm mengde bøker fra min fars barnløse tante, bøker ingen andre var særlig interessert i. Der var hele serien «Mesterverk fra verdenslitteraturen» som ble redigert av Johan Borgen og Edvard Beyer, med titler som »Stormfulle høyder», «Moby Dick», «Faust» og «Don Quijote». Jeg leste disse helt manisk og iblandet de tidlige bøkene til Hamsun, og da var det rett og slett ingen vei tilbake; skaden var skjedd.
Hva handler boka di om?
– Jeg liker godt oppsummeringen i nominasjonen! Men altså: En uhyggelig, nærmest selvlysende juninatt i Trondheim (sånn er det jo faktisk nordpå), hvor en tiltakende beruset mann i tyveårene vekselvis sjangler eller tramper rasende gatelangs og åpner (og lukker) seg for dem som måtte være villige til å høre på. Veiene er klebrige av fyll og befolket av mennesker med dyriske, grønne fjes. Jeg hadde til en viss grad lyst til å få til noe à la det en som Hieronymus Bosch gjør i maleriene sine, eller Bruegel, eller Grünewald. En slags barokk, overdådig, sanselig, grotesk og intenst fargerik jævelskap, samt en følelse av hjelpesløshet.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Det var forløsende da jeg endelig tok et valg bort fra en typisk «diktsamling» og heller valgte den episke langdiktsformen, som jeg egentlig alltid hadde lyst til å dyrke. Denne formen setter sine begrensninger, spesielt det at jeg bestemte meg for én natt. Selve ideen derimot, om en mann som går gatelangs og spyr ut sitt hjerte, det er det nok i stor grad Majakovskij og Pasolini som har skylden for, men også: selve dette diktet var lenge mye mer komprimert og het «Langt igjen til utestedet Blå» (etter Åge Aleksandersens «Langt igjen til Royal Albert Hall) og var nærmest skrevet som en langfinger til hovedstaden/forlagsverden og et slags ressentimentsfylt ønske om å bli sett. Senere skulle både jeg og diktet vokse og bli mer modent, heldigvis. Og ikke minst har diktet vokst seg stort ved å kannibalisere andre dikt jeg har skrevet og ta opp næringsstoffene deres. Kanskje er diktet fortsatt en langfinger, men iallfall ingen pekefinger, og slik sett er bitterheten blitt sublimert!
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Lesing er kanskje ikke et godtatt svar, for skriving og lesing er jo uadskillelig? Da kanskje: Spontan fugletitting og å hilse på katter. Lage mat. Se på Poirot. Jeg er glad i kaféliv og bakeri, å sitte med avis en dag folk er glade av sola.
Av Leif Gjerstad
Flere bokdebutanter her!
