(intervju første gang publisert juli 1997)
Roskilde: John Hiatt stikker hodet fram. På coveret på sitt nye album er han avbildet med hodet ut gjennom en buksesmekk, og med en tittel som «Little Head» har det forårsaket enkelte hoderyst om våget symbolikk.
– Alle menn er i trøbbel når de lar det «lille hodet» stå for tenkingen. Jeg har selv erfart det, men heldigvis er det lenge siden. Fra før jeg ble familiemann, sier John Hiatt med et smil. Oppstyret tar han med ro.
– Det er opp til den som ser det å legge det de ønsker i det. Selv syns jeg bare det er litt morsomt. Og egentlig er vel den eneste symbolikken jeg ser i coveret nettopp det, at det er uhøytidelig og litt løssluppent – akkurat slik som musikken innenfor.
Lang turné
Når NTB treffer ham er det sommer og Roskilde-festival, og han har nettopp gått av scenen med sitt band Nashville Queens. Samtidig kan han bekrefte at Norge står for tur mot slutten av september.
– Vi er ute på en lengre turné, og har det så gøy at jeg allerede gleder meg til neste plate, sier Hiatt, med referanse til at hans siste plater på mange måter har vært produkt av foregående turnéer.
– Tidligere skrev jeg bare hjemme, og syntes det var svært vanskelig å skrive på veien. Men etter at jeg ble skikkelig familiefar på ranchen utenfor Nashville, har jeg uten å planlegge det nesten snudd helt. Nå skriver jeg lite hjemme, da er det i stedet familien som teller. Men på turné er du så å si omgitt av musikk 24 timer i døgnet, og da detter låtene ut en etter en, forteller Hiatt.
Øyeblikkets inspirasjon
Hiatt synes det er rimelig at dette også reflekteres i musikken.
– Riktignok har jeg ikke analysert sangene mine, like lite som jeg har foretatt noen grundig statistisk undersøkelse. Men det virker i hvert fall naturlig at det som inspirerer deg også er med på å prege deg. Og mens det hjemme er familien som er min åndelige kilde, er det helt andre ting som gjør seg gjeldende på veien, hevder Hiatt og trekker fram «Little Head» som et eksempel.
– En meget upretensiøs plate med mange kjærlighetssanger og låter som er lette til sinns. Og det skyldes helt sikkert at min forrige turné var veldig lystbetont. Planlagt var det i hvert fall ikke, for jeg hater langsiktig planlegging. Da blir det fort stivt og kalkulert, bemerker 44-åringen og tilføyer smilende:
– Jeg har mye mer tro på den spontane måten å forholde seg til karrieren på, og derfor pleier jeg gjerne å si at min karriere styres av ulykke etter ulykke.
Heldige ulykker
Hvis Hiatts karriere har beveget seg fra ulykke til ulykke, har det for det meste vært ulykker med heldig utgang. Den sympatiske amerikaneren er nemlig både en solid og respektert singer-songwriter.
«Little Head» er hans fjortende studioalbum under eget navn, men samtidig den første han selv har produsert, sammen med sin gode venn og Nashville Queens-bassist Davey Faragher.
– Jeg har alltid betraktet meg som musiker, uten kunnskaper om å skru på knotter. Men etter «Walk On»-plata slo det meg at jeg hadde vært i studio så mange ganger at det kanskje var på tide å prøve. Og det er jeg glad for! Det var både givende og spennende, fastslår Hiatt som nå har fått blod på tann.
– Davey og jeg skal produsere et nytt band som heter Jump Little Children. Det fins så mye god musikk der ute, men som uten de rette kontaktene aldri når fram. Som ung slet jeg for å få sjansen til å vise meg fram. Nå er jeg så etablert at jeg ikke lenger trenger å slite. Så da kanskje jeg kan hjelpe andre fram i stedet.
Av Leif Gjerstad
(intervju første gang publisert i NTB juli 1997)
