(intervju første gang publisert januar 1998)
Oslo/Dallas: «Baduizm» er ingen tro, men det er lett å tro på Erykah Badu.
26-åringens debutalbum har framkalt halleluja-rop fra kritikere på begge sider av Atlanteren, og tirsdag ble hun belønnet med fire Grammy-nominasjoner.
Erykah ble nominert i klassene for «beste nye artist», «beste r&b-album», «beste r&b-sang» og «beste kvinnelige r&b-vokalprestasjon». Og fra før har hun blant annet fått to American Music Awards-nominasjoner for sitt debutalbum som i USA passerte to millioner solgte i god tid før jul.
– Med nominasjonene føler jeg det som om jeg endelig har fått lønn for alt strevet. Hvorvidt jeg faktisk vinner eller ei, er av mindre betydning. Anerkjennelsen fra både kritikere og publikum er lønn nok, kommenterer Erykah Badu tirsdagens nominasjoner med, på telefon fra hjemmet i Dallas.
Hun har for tiden innvilget seg en liten pause fra artistlivet, grunnet hennes to måneder lille sønn Seven – som for øvrig ble født samme dag som hennes nye album «Erykah Badu Live» ble utgitt 18. november.
Forvalter og fornyer
Badus emosjonelle sang i et jazzete soullandskap, har fått anmeldere til å trekke fram henne som en naturlig arvtaker etter Billie Holiday, Sarah Vaughn og Bessie Smith. Men samtidig har hun en liten dæsj hip hop og andre kontemporære elementer i musikken sin, som gjør henne vel så mye til en fornyer som en forvalter av den musikalske arven.
– «Baduizm» gjenspeiler hele livet mitt, men det er hendelser akkurat her og nå som er katalysatoren. Hvis jeg opplever noe av betydning, bearbeides dette i underbevisstheten før jeg finner en naturlig måte å uttrykke det på gjennom musikk, forklarer Erykah Badu.
Selv om hun betoner «nuet» i sin musikk, har hun likevel ingenting imot å bli sammenliknet med gamle legender og stilskapere som Billie Holiday & Co.
– Billie Holiday var en kvinne som hadde så mye å gi og som åpnet det innerste av seg selv for lytterne. Hun kunne gå ned i dypet av menneskehetens sjel og gjennom sin stemme få følelsene fram i lyset. Så hvis noen virkelig mener at jeg kan minne litt om henne, kan jeg jo vanskelig ta det som noe annet enn et stort kompliment.
Takk, mamma!
Badu er oppvokst i Dallas, og gir sin mor mye av æren for sin egen kreativitet.
– Hun skjønte tidlig at jeg trengte kunst og kultur for å kunne leve, forteller Badu og ramser opp dansing, poesi og novelleskriving, tegning og pianoleksjoner som kulturelle aktiviteter som preget hennes barn- og ungdomstid. I tillegg studerte hun teater ved Grambling State University i Louisiana, før musikken tok overhånd.
– Teaterstudiene lærte meg tålmodighet og å stole på meg selv. Det har jeg som musiker fått god bruk for, når jeg følger hjertet mitt og formidler følelser uten å tenke på hvorvidt det passer inn i dagens trend eller ei. Det kan dessverre virke som om mange i dag har glemt at det er det ekte musikk innerst inne handler om, sier Badu som foruten å skrive sangene også var delaktig i produksjonen av «Baduizm».
– Plateselskapet mitt ville først sette noen kjente og erfarne produsenter på jobben, men det la jeg ned veto mot. Det var en demotape med 19 ferdige låter som selskapet ble tent på, og derfor ville det bli feil å fikle mer enn nødvendig med uttrykket som lå i disse demoene, forteller Badu.
Lys og røkelse
Om sin virksomhet som låtskriver røper hun avslutningsvis at hun gjerne tenner lys og brenner røkelse når hun skal komponere.
– Det gir meg en ro i sjela som lettere gjør at jeg finner fram til min identitet som kvinne og afro-afrikaner. At disse ritualene har fått enkelte til å omtale «Baduizm» som en slags new age-religiøs soulmusikk er bare tull. «Baduizm» har absolutt ingenting med new age eller religion å gjøre. Plata er bare et musikalsk uttrykk for følelsene mine, og tittelen uttrykker ikke annet enn at jeg ønsker å dele mine erfaringer med andre, fastslår Erykah Badu.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB 7. januar 1998)
