(intervju første gang publisert januar 1988)
Stockholm:: For drøyt en uke siden innledet John Cougar Mellencamp sin første skikkelige Europa-turné i Paris, og fredag ble det Skandinavia-premiére foran 7000 tilskuere i Isstadion, Stockholm. Og for en premiere!
Med sitt fem mann og tre kvinner sterke band (inkl. fele, trekk spill og vaskebrett) i ryggen, leverte John Cougar Mellencamp en 2 1/2 time lang, gnistrende forestilling det går år mellom hver gang vi får oppleve. En konsert renset for ytre effekter, hvor musikken fikk tale for seg selv. Og hvor selv de største tvilerne måtte få tilbake troen på at rocken både kan engasjere og fungere som et gledens budskap.
Amerikansk småbyhelt
Det er 12 år og åtte LP’er siden 36-årige Mellencamp debuterte, og det store gjennombruddet i USA kom i 1982, da hans femte LP «American Fool» solgte over tre millioner. Med sine to siste LP’er «Scarecrow» (1985) og «The Lonesome Jubilee» (1987) har han etablert seg som den store, amerikanske helten, nest etter Springsteen, som han forøvrig ofte – og ikke tilfeldig – sammenlignes med. Begge skriver tekster i den sosialrealistiske tradisjonen, samtidig som begge musikalsk hører hjemme i det som lettest kan kalles tradisjonell, amerikansk jordnær rock.
– Derfor forbauser det meg at Europa viser så stor interesse for meg, uttalte Mellencamp til svensk radio i anledning konserten i Stockholm i helgen.
– Min musikk har sterke røtter i det landlige, fattige småby-Amerika. Det er der jeg har vokst opp, og det er livet og menneskene i smalltown-USA som jeg synger om. Og for å få fullt utbytte av min musikk tror jeg at man må kjenne denne type liv og samfunn, noe europeere umulig kan gjøre.
Opprørsk oppvekst
John Mellencamp vokste opp i den lille byen Seymour i Indiana. Her levde han et stormfullt tenåringsliv i god gammel rock’n’roll-tradisjon. Det lengste håret i byen, utvist fra skolen, tatt for stoffmisbruk og fyll, og før han var 20 hadde han både kone og barn. Samt musikken. Og etter mange fruktløse forsøk på å få kontrakt, ble han til slutt signet av Tony De Fries, den gang Bowies nærmeste medarbeider og manager.
– Jeg var overlykkelig, men det viste seg at De Fries bare var enda en uærlig manipulator, minnes Mellencamp når vi treffer ham dagen etter konserten i Stockholm. Han sikter her bl.a. til De Fries krav om navnebytte. For det var De Fries som kom opp med ideen om artistnavnet Cougar, ifølge John uten at han ble rådspurt i det hele tatt.
– Jeg fikk vite det først da min første LP «Chestnut Street Incident» var ferdig innspilt og jeg sto med coveret i hånden. Og der sto det altså ikke John Mellencamp slik det burde, men Johnny Cougar. Og da jeg protesterte, ble jeg ganske greit fortalt at jeg ikke hadde noe valg. Uten Cougar, ingen LP.
Engasjementet
John Cougar Mellencamps politiske engasjement kom for alvor til syne på «Scarecrow», hvor de amerikanske bøndenes vanskelige situasjon var et sentralt tema. Og på forespørsel fra Willie Nelson ble Mellencamp også en av drivkreftene bak «Farm Aid».
– For noen år siden følte jeg at det virket litt pretensiøst hvis jeg sang om slike temaer. Men i dag føles det omvendt. Å skrive om sitt land og dets mennesker og lukke øynene for alle skjevheter, ville være direkte uærlig. Mitt land er et rikt land, og nettopp derfor er det så forstemmende å se den miseren mange sorte og noen hvite lever i. Det er en skam, uttaler Mellencamp, som heller ikke er nådig overfor vår tids utvikling.
Strømlinjeformet samfunn
– Da jeg vokste opp, hadde alle byer sin egen personlighet. I dag er det umulig å se forskjell på dem. De store varekjedene og multinasjonale selskapene har etablert seg og tatt knekken på de fleste mindre og lokale konkurrentene. Vi lever i et uærlig samfunn, hvor lykke selges som en hvilken som helst forbruksvare.
– Dette er også en vesentlig år sak til at dagens pop/rock er så kjedelig. Den henter sin inspirasjon fra det strømlinjeformede forbrukssamfunnet, hvor idealene er falske og målet er å tjene mest mulig penger. Den økte kommersialiseringen har til og med fratatt meg en vesentlig del av min musikalske arv. Før pleide jeg å avslutte mine konserter med diverse 60-talls soul-/rock-klassikere, men etterhvert som flere av disse har dukket opp i radio og TV som reklame for et eller annet produkt, får jeg en flau smak i kjeften av å spille dem. Så jeg gjør det ikke lenger, kommenterte Mellencamp under vår prat på flyplassen. På vei til nok en by og nok en konsert.
– Å opptre er en av de tre tingene med musikk som jeg liker. De to andre er å komponere og spille i studio. Ut over dette har jeg minst mulig med musikkbransjen å gjøre. Familielivet med min kone, mine tre døtre og gamle venner hjemme i Bloomingtown, Indiana, er så mye mer givende. Tro meg, dette sosiale fundamentet betyr mer enn all verdens platesalg!
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i musikkbladet Beat samt flere aviser i januar 1988. Denne versjonen er hentet fra Adresseavisen, 20.01.1988)
