(Intervju første gang publisert januar 1988)
Oslo: For de som husker lenger tilbake enn Duran Duran og Wham, har Ginger Bakers navn en magisk klang. Best huskes han utvilsomt fra sin tid som trommeslager i The Cream og Blind Faith, i slutten av 60-årene. Men hans lange merittliste teller alt fra Alexis Komer og sine egne band Baker Gurvitz Army og Ginger Bakers Airforce ti! Hawkwind og medvirken på PiLs forrige LP «Album».
I disse dager har den nå 48-årige engelskmannen også gitt ut en solo-LP, «African Force», hans andre i løpet av relativt kort tid, samtidig som han har benket seg bak trom mene i det svenske bassfantomet Jonas Hellborgs blues rock/jazz-inspirerte kvartett. Som medlem av sistnevnte kvartett spilte Baker nylig på Sardine’s i Oslo, og vi avla ham en visitt i garderoben etter konserten, for å intervjue ham.
Men den gang ei. Med et glass Bocardi og cola i handa, var han langt mer interessert i en lystig samtale med en dame fra Oslo, som vi har sett sammen med mistenkelig mange giestende musikere ved tidligere anledninger Og da manageren presenterer oss og forklarer vårt ærend, flirer Baker lenge og lystig før han vender oppmerksomheten vekk fra dama og tar seg tid til å svare oss.
– Etter at jeg har spilt vil jeg slappe av litt, kle om og drikke en drink. Og hva gjelder mine planer for resten av kvelden, så inngår definitivt ikke noen samtale med noen helvetes journalist i dem. Jeg gjorde et intervju for Musician i fjor. Hvorfor rapper du ikke heller noe derfra, spør Baker, vifter oss vekk og snur seg leende tilbake til sin like blide beundrerinne.
Rapper fra Musician
Så med Ginger Bakers velsignelse og Musician som kilde kan vi her fortelle at Baker:
* som 15-åring bløffet seg til sin første spillejobb i et jazzband. Han prøvespilte for bandet på et hjemmelaget trommesett bestående av tomme kakebokser, og forklarte at hans virkelige trommesett hadde blitt stjålet.
* nevner «Sunshine Of Your Love» som den Cream-låten han er aller best fornøyd med.
* ellers ikke tenker særlig høyt om sine tidligere medspillere i The Cream, Eric Clapton og Jack Bruce. «De er definitivt ikke mine venner. Heller tvert imot», erklærer han og hevder videre at «som gitarist har Clapton dårlig rytmesans og er voldsomt overvurdert».
* derimot har sansen for Steve Winwood. «Den beste keyboardisten jeg noensinne har spilt sammen med, og det var han og jeg som i praksis holdt Blind Faith oppe»
* for tida er bosatt i Italia, hvor han har en liten gård på landet.
* musikken ikke har førsteprioritet i livet hans lenger. Gården kommer først, og spillinga er mest en måte å få penger til å underlette gårdsdnften med.
* gikk mye på heroin i 60-årene, og at det er en vesentlig grunn til hans lange «fravær» 70-årene. I dag er han helt stoff-fri, etter å ha gjennomgått en avvenningskur tidlig i 80-årene.
* betrakter sine to måneder med Hawkwind som lavmålet i karrieren. «Det var så forferdelig at jeg mest av alt hadde lyst til å hoppe ut av et vindu.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første ang publisert i flere aviser januar 1988. Denne versjonen er hentet fra Haugesunds Avis, 30. januar 1988)
