(Intervju første gang publisert i mars 1993)
London: – Dere får virkelig unnskylde forsinkelsen, men det ble nokså seint i går kveld. Helt uventet kom min søster Eliza på besøk, og vi har ikke sett hverandre på to år, så vi hadde mye å snakke om.
Med kraftige dreadlocks vuggende rundt hodet og slengbukser som flagrer rundt anklene, kommer Lenny Kravitz smilende inn i rommet, med søsteren en halvmeter foran. Begge dumper de ned i sofaen og fortsetter sin varmhjertede konversasjon, med oppmerksomheten splittet mellom hverandre og NTBs utsendte medarbeider.
– I alt har jeg fem søstre. To fra min fars første ekteskap og tre fra hans andre. Eliza er fra det andre. Hun bor og jobber for tida i Israel som danser. Så det er ikke hver dag jeg treffer lillesøsteren min, forklarer Lenny Kravitz som har avtalt møte med oss i forbindelse med utgivelsen av hans nye og tredje album «Are You Gonna Go My Way». Debuten «Let Love Rule» kom i 1989, med oppfølgeren «Mama Says» to år etterpå.
– Debuten var dels preget av at jeg var nybegynner og dels av kjærligheten til Lisa (Bonet, fra «Cosby Show») og vår den gang nyfødte datter Zoe. «Mama Says» var tilsvarende preget av at forholdet mellom Lisa og meg dessverre gikk over styr. Livet byr på sine ups and downs, og «Are You Gonna Go My Way» er meg, tilbake på beina igjen. Jeg har både mer kraft og energi, samtidig som jeg er lykkeligere nå enn på lenge, erklærer Lenny og tvinner søsterens fingre mellom sine egne ringprydede.
Musikkens helbredende kraft
– Det er fantastisk hvordan musikk kan fungere terapeutisk. Når du er deppa er den beste medisinen å skrive musikk. Etterpå, når du hører det du har skapt, fylles du med en glede og varme. Det får deg nesten til å glemme hvorfor du skrev sangen, sier Lenny som for tida bor på Manhattan – alene.
– Vel, ikke helt alene. Jeg har en fire meter lang pytonslange i leiligheten min. Den kan riktignok ikke erstatte Lisa eller en annen kjæreste, for jeg skulle gjerne hatt familie og flere barn. Men når jeg mangler kvinnen i mitt liv, er pytonslangen i hvert fall godt selskap å ha. Det eneste jeg ikke liker er at jeg må fore den med levende kaniner og andre smådyr. Jeg har prøvd å snakke fornuft, men den nekter plent å spise salat og annet grøntfor, fleiper Lenny som selv er vegetarianer.
– Det har jeg vært i de siste 14 av mine 28 år. Det var den første kjæresten min som overbeviste meg.
Blander stilarter
På sine tre plater har Lenny Kravitz markert seg ikke minst ved å blande alle mulige stilarter. Fra rock, funk og soul til psykedelia og reggae.
– Forskjellige sanger krever forskjellige uttrykk, og jeg bruker det uttrykket som best kler en bestemt sang. Stilartene er helt uvesentlige, for meg handler alt om musikk, forklarer Lenny som på sine plater har vist en forkjærlighet for «gammeldags» produksjon med rørforsterkere og det hele.
– Jeg har brukt ti år av mitt liv til å finne fram til den ekte og varme lyden. Etter hvert som teknologien har utviklet seg og blitt stadig mer komplisert, har den fanget mange i en felle. Man tenker mer lyd nå, på bekostning av sangstruktur og melodiføring. Alt var så mye bedre før. Sangene, melodiene og til og med artistene.
Ikke nostalgiker?
Utsagn som dette har ført til at Lenny av enkelte er blitt stemplet som en håpløs nostalgiker. Noe Kravitz selvsagt tilbakeviser på det sterkeste.
– Det har ingenting med nostalgi å gjøre. Jeg prøver ikke å gjenskape gamle dager. Alt jeg gjør er å bruke visse gamle redskap som kan brukes i dagens musikk. Og selvfølgelig vet jeg at det fins mange gode og unge musikere også i dag. Men de inspirerer meg ikke slik Beatles, Hendrix, Zeppelin og Curtis Mayfield har gjort, forsvarer seg Lenny med, sjøl om han smilende må innrømme at han bruker Beatles gamle miksebord i studio.
– At de en gang hadde det er selvsagt gøy, men det er ikke grunnen til at jeg kjøpte det. Det er utelukkende fordi det er et veldig godt miksebord.
Men kanskje hippie?
– Folk får kalle meg hva de vil. Jeg nekter uansett å la meg styre av andre mennesker eller motenykker. Men det er trist hvis man skal gi opp håpet om «peace & love» bare fordi verden i dag ikke synes klar for det budskapet. For hva har vi egentlig å sette opp mot fred og kjærlighet? spør Lenny som har mange danske venner med tilknytning til Christiania.
– Jeg har besøkt dem og likte meg der. Riktignok har jeg hørt at det er problem med stoff og den slags i Christiania, uten at jeg vet særlig om akkurat den siden ved Christiania. Tanken bak den lille, danske fristaten er uansett meget god, og jeg er overbevist om at den har en funksjon i dagens samfunn, sier Lenny som i tillegg til troen på fred og kjærlighet, bekrefter at han betrakter seg som religiøs.
– Jeg tror på Gud, men tilhører ikke noe bestemt trossamfunn. Kirken handler mer om politikk enn religion, hevder Lenny og fingrer litt på ringen som gjennomborer nesa før han gir sin betingede støtte til Clinton.
– Alle årene med Reagan og Bush har virkelig gjort det vondt verre i mitt hjemland, og jeg er ikke i tvil om at Clinton blir en bedre president. Men om det er godt nok, vil tida vise. Derimot er jeg glad for at Malcolm X har fått en renessanse i disse dager. For den fargede delen av USA er det viktig å gjenreise stoltheten og finne tilbake til røttene sine.
Mange musikervenner
Siden debuten i 1989 har Kravitz skaffet seg både respekt og navngjetne venner. Han fungerer som en slags storebror til Sean Ono Lennon (som deltok på Kravitz forrige plate). Han har hatt med Slash på en av sine plater, og han har jobbet både med Madonna og nå senest Mick Jagger.
– Mick ringte og spurte om jeg ville synge på plata hans, og et tilbud om å synge med en av historiens beste sangere takker man selvsagt ikke nei til. Spesielt ikke siden jeg alltid har hatt sans for sangen det gjaldt, Bill Withers’ gamle klassiker «Use Me», smiler Lenny og etterlater ingen tvil om at det var en ære og glede å synge sammen med Jagger.
Derimot er han adskillig mer reservert overfor Madonna, som fikk ham til å produsere hennes store hit «Justify My Love» for et par år siden.
– Det er det minst spennende samarbeidsprosjektet jeg har vært involvert i. Madonna og jeg er litt for forskjellige som personer og har litt for divergerende mål til at det skulle gi mersmak, uttaler han diplomatisk før han igjen retter oppmerksomheten mot søsteren og høflig sier farvel til oss.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB 1. mars 1993)
