I løpet av en drøy uke har Sverige mistet to av sine fremste ikoner. Det var mye som skilte Jerry Williams og Lill-Babs, men de hadde også mange likheter.
Søndag 25. mars døde Jerry Williams, tirsdag 3. april Lill-Babs. Begge døde etter et kort sykeleie, etter et langt, langt liv i rampelyset.
Barbro «Lill-Babs» Svensson ble 80 år og er etter sin død behørig hyllet også i norske medier. Hun har jo til og med vært gift norsk, samtidig som hun har operert innenfor en del av showbiz hvor svensker alltid har stått sterkt i Norge.
Også 75-årige Jerry Williams (egentlig Sven Erik Fernström) død er blitt registrert i Norge, men i langt mindre omfang og med mer beskjedne oppslag. For selv om den svenske urrockeren opplagt hadde et navn i miljøet, var også svært mange nordmenn mer eller mindre uvitende om han.
Entusiasme og energi
Så ikke i Sverige. Der ryddet tv-kanalene straks plass for minneprogrammer om begge to, og både Lill-Babs og Jerry Williams ble beæret med flere sider i avisene de første dagene etter deres død.
Det forteller litt om hvor populære de to artistene var, og en av grunnen til dette finner vi opplagt i entusiasmen og energien de utstrålte gjennom hele sin lange karriere. Og den positive holdningen bar de med stolthet også inn i pensjonsalderen, for selv om Jerry Williams og Lill-Babs var mer enn gamle nok til å kunne trekke seg tilbake, var det lite som tydet på at et endelig farvel var rett rundt hjørnet. Til det var kjærligheten til publikum og det de drev med altfor stor. Av slikt skapes folkekjære ikoner.
Hjelpsomme
Når man leser nekrologer er det alltid de positive sidene ved en person som kommer til syne. Slik bør det da også være. Det har likevel vært interessant å lese minneordene om Jerry Williams og Lill-Babs, fordi mye peker i samme retning.
Folk og kolleger som kjente de to framhever alle deres hjelpsomhet og omsorg, hvordan de alltid stilte opp for andre. Det er jo ikke gitt at en superkul rocker i midten av 20-årene skal passe på og hjelpe yngre musikere som er med på turné som support. Det gjorde Williams. Og det er ikke gitt at en fetert storstjerne skal støvsuge og rydde etter andre samt servere kaffe før showstart. Det gjorde Lill-Babs.
Fra enkle kår
Selv om de musikalsk jobbet innenfor helt ulike sjangere, delte de mye av den samme personligheten som sikret dem et langt liv i rampelyset. Og ikke minst, de delte mye av den samme folkelige drivkraften som gjorde at folk trykket dem til sine bryst. Også de som kanskje ikke nødvendigvis var så opptatt av det de egentlig drev med.
Noe av dette folkelige elementet er naturlig nok knyttet til deres oppvekst. Lill-Babs i lille Järvsö ute på den norrlandske landsbygda, Jerry Williams fra et arbeiderklassehjem i Solna i Stockholm. Williams var for øvrig noe så pass sjeldent som en gammel brylcremerocker som elsket alt det amerikanske som omga rockekulturen – men som likevel var overbevist sosialist. Gjennom hele sitt liv var han åpen på at han stemte på Vänsterpartiet, og du skal lete lenge før du finner noen som snakker så utpreget stockholmsslang som Williams gjorde.
(Her kan vi jo i parentes bemerke at Williams selv mente kombinasjonen rock’n’roll og sosialisme/kommunisme var den aller mest naturlige. Han pekte på at Little Richard, Elvis Presley, Gene Vincent og alle de andre jo kom fra arbeiderklassen. Og at det var dette som framfor alt gjorde at han som ung identifiserte seg med og tente på denne musikkstilen.)
Beholdt troen
I hyllesten som er blitt Williams til del, har mange trukket fram nettopp denne ektheten. Han vokste opp i en liten ettroms leilighet med foreldre og bror, og uansett hvor musikken tok ham glemte han aldri hvor han kom fra.
Lill-Babs figurerte mer i sladrespaltene, men viste hele veien en styrke som krevde respekt. Enten det dreide seg om hvordan hun taklet ung-alenemor-rollen til alle oppslagene om forelsker og skilsmisser. Og selvsagt, hvordan hun klarte å overleve tiår etter tiår i en så trendbevisst og knallhard bransje uten å miste sin overbevisende entusiasme.
Fra Klas til Claes
Siden jeg er født og oppvokst i Stockholm sier det seg nesten selv at også jeg har et forhold til både Lill-Babs og Jerry Williams. De har jo vært der hele tiden, selv om jeg mentalt har befunnet meg et annet sted enn der de helst opererte.
Interessen for Lill-Babs som musiker mistet jeg nok allerede ved inngangen til tenårene, og det sterkeste minnet av henne forblir derfor også det første. Den gangen i 1959 hun sang Abba-Stikkan Anderssons «Är du kär i mig ännu Klas-Göran?». Den gangen min beste klasskompis hatet låten og truet meg med juling da jeg sang den (og jeg elsket å synge, så det ble noen ganger). Han byttet til og med navn på grunn av den låten. Fra Claes Göran til bare Claes.
Jerry: for gammel!
Og Jerry Williams? Da han (sammen med bandet The Violets) fikk sine første hits «Darling Nelly Grey» og «Twistin Patricia» var Beatles allerede på vei inn. I min verden ble det ikke lenger plass for rockesleik, det var beatleslook som gjaldt. Derfor føltes Jerry Williams litt gammel allerede da, selv om han faktisk var yngre enn John Lennon og bare et par måneder eldre enn Paul McCartney.
Men igjen, det avtvinger jo respekt når du fortsetter med det du tror på og 50 år etter kan si farvel med et show som totalt trakk 100.000 tilskuere. Dessuten skal han ha kred for hvordan han behandlet min yngre fetter på en fest han holdt i Stockholm. Min fetter var tørst, men blakk da han så Jerry Williams i baren. Usjenert gikk han bort og spurte om ikke rockestjernen kunne kjøpe ham en øl. Jerry Williams mønstret den langhåra fyren fra topp til tå før han konkluderte: «Du kan få så många du vill. Men det säger jag dig grabben: Blir du full så kastar jag ut dig».
Jeg har en mistanke om at fetteren min ble full. Jeg er helt sikker på at Jerry Williams levde et fullt liv.
Av Leif Gjerstad
