(Intervju første gang publisert mai 2008)
Oslo: – I startfasen sto jeg veldig nært Valerie, men etter hvert ble avstanden stadig større. Jeg skapte et eget bilde av henne, som i liten grad overensstemmer med virkeligheten, sier Sara Stridsberg.
I 2007 ble svenske Stridsberg (35) den yngste noensinne til å motta Nordisk Råds litteraturpris for sin roman «Drömfakulteten». Nå har boka krysset grensa, slik at den merkverdige historien om feministen, hora og stoffmisbrukeren Valerie Solanas også foreligger på norsk, som «Drømmefakultetet». Og i en versjon som ligger hinsides det faktiske, ifølge forfatteren selv.
– Jeg har vridd så på hennes livshistorie at jeg nesten er litt beskjemmet. Men jeg forsvarer meg med at jeg har plassert en fortellerstemme mellom Valerie Solanas og meg, slik at det er fortellerens opplevelser av Valerie som trer fram. I tillegg har jeg lagt inn så mange faktafeil i teksten at lesere med kjennskap til Solanas bakgrunn og liv enkelt ser at jeg dikter vilt, sier Sara Stridsberg.
Et par sentrale stikkord for Valerie Solanas liv er SCUM og Andy Warhol. Det første står for hennes ekstremfeministiske manifest «Society for Cutting Up Men», det andre dreier seg om at hun i 1968 prøvde (og nesten klarte) å drepe Andy Warhol med pistol.
Paradoksalt liv
Da Solanas selv døde av lungebetennelse i 1988, var det som nedkjørt narkovrak på et skittent hotell for utslåtte i San Francisco. Og det er på dette dødsleiet at Stridsbergs forteller oppsøker Valerie, og ser tilbake på hennes liv. Fra en oppvekst som seksuelt misbrukt av faren via et universitetsstipend og eksamen til et liv i New York og San Francisco som prostituert feminist.
– Da jeg leste SCUM, ble jeg fascinert av den bisarre villdyrsteksten som er like poetisk som den er ulogisk. Det er jo et paradoks at en hyperfeminist som Solanas lever av å selge sin kropp, samtidig som hennes ensomme død symboliserer det totale nederlaget, bemerker Stridsberg.
Poetisk prosa
Men deretter, mellom de faktiske stolpene i Solanas liv, dikter Stridsberg både fritt og frekt.
– Å skrive denne boka gjorde noe med meg. Å prøve å gå inn i hennes verden var som å stå på kanten av avgrunnen. Det var en fysisk opplevelse, hvor jeg måtte bryte opp prosafortellingen innimellom for ikke å bli slukt av den villedende maskinen, sier Sara Stridsberg. Som da boka ble utgitt, til sin store glede opplevde at mange kritikere hyllet den poetiske sprengkraften i teksten.
– Jeg er veldig glad i poesi, men tør ikke selv å skrive det. Og da kan løsningen bli å prøve å få inn litt poesi i teksten. Kanskje hører jeg hjemme i grenselandet mellom poesi og prosa, foreslår Sara Stridsberg som under skrivingen også oppsøkte hotellet i San Francisco hvor Solanas døde.
– Det er et hotell for døende eksistenser. For meg som kom fra en beskyttet tilværelse i Sverige, var det å konfronteres med virkeligheten fryktelig. Jeg bare lengtet derfra, innrømmer Stridsberg som bor i Stockholm med kone og sønn på halvannet år.
Teater
Der jobber hun for tida både med ny roman og et par teaterstykker for Dramaten, hvor også «Drømmefakultetet» er blitt satt opp. – Det var en stor ære, men samtidig er det litt vanskelig å forholde seg til andres versjon av din egen tekst. Det blir alltid noe som skurrer i overgang fra tekst til scene, kommenterer Stridsberg som ser fram til premieren neste år, på det første av hennes to stykker for Dramaten, «Nazi pinup girl».
– Men aller mest lengter jeg etter å skrive romaner, sier Stridsberg. Hun forteller at arbeidstittelen på hennes neste roman er «Subrosa».
Sjokk å lese om seg selv
– Den startet som ren prosa, men nå er jeg bare forvirret. Jeg er blitt dratt inn i noe jeg ikke aner noe om, og det føles bare helt fantastisk, sier Sara. Som da hun romandebuterte i 2004 i svenske medier gjerne ble omtalt som en pønkete villstyring. Et bilde som ligger langt unna «den helt vanlige jenta» som hun selv hevder å være. Men som hun påstår sjelden å gjenfinne i intervjuer med seg selv.
– Det er alltid et sjokk å lese om seg selv, om hvordan jeg tegnes og hvilke fliker av min virkelighet det fokuseres på. Men det bare viser den makten som ligger i å fortelle, og jeg har ikke lov å klage. Etter alt jeg har utsatt Valerie Solanas for, er det bare rett og riktig at jeg selv blir utsatt for det samme!
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i Adresseavisen 13. mai 2008)
