(Intervju første gang publisert april 2002)
(Oslo): – Trondheim var vårt fremste hatobjekt. Men nå har vi sluttet fred, gliser Gluecifer.
Neste onsdag spiller bandet på Samfundet. Konserten i Trondheim varsler startskuddet for nærmere et halvt års kontinuerlig turnering i Norge, Europa og sommerfestivaler – etterfulgt av mer Norge og mer Europa.
– Og så videre. Datoene er ikke satt for det som skjer over sommeren, men før festivalene blir det en del nøkkelkonserter i inn- og utland, før vi til høsten støvsuger det vi ikke rekker med i denne omgang, sier Gluecifer-vokalist Biff Malibu til Adresseavisen.
Arrogante drittsekker
«Hatforholdet» til Trondheim forklarer gruppa med sine første spillejobber på Uffa og liknende steder for noen år siden.
– Vi var opptatt av å være et litt arrogant og kult band, men ble møtt med enda større arroganse og skepsis. Det virket som om byens rockekretser var opptatt av å hate de «f. . .ens oslofolka», og da måtte jo vi svare med samme mynt. Egentlig var det ganske kult, for det er viktig å ha et hatobjekt man kan samles om. Det skaper energi og samhold, flirer gitarist Captain Poon. Før han tilføyer at «det var da».
– Siden har vi spilt flere ganger i Trondheim, og innsett at det fins både bra band og hyggelige mennesker her oppe. For selv om det er viktig med et hatobjekt, er det enda viktigere å kunne droppe arrogansen og ikke la den bli et stengsel. Det gjelder å komme videre.
Opp fra undergrunnen
Det har Gluecifer i aller høyeste grad gjort med sitt nye album «Basement Apes». Den basisenergiske rølperocken er blitt luftigere, mer dynamisk og variert, samtidig som bandet har tatt skrittet fra det svenske undergrunnselskapet White Jazz til multinasjonale Sony.
– Opp gjennom årene har vi garantert sagt noe som at «vi aldri vil ha noe med et majorselskap å gjøre». Både vår attitude og musikk har passet som prototypen på et undergrunnsband. Likevel føler vi ikke overgangen som en «sell out». Mest handler det om å få mulighet til å gjøre det vi ønsker, og ikke minst at du faktisk kan finne platene våre i butikkene. Det var dessverre omtrent ikke tilfelle med vårt forrige album «Tender Is The Savage», hevder andregitarist Roldo Useless, med støtte fra Stu Maxx (bass) og Danny Young (trommer).
Motorpsycho og Dumdum Boys
Da Gluecifer ble ledige på markedet, ble de oppvartet av flere majors. At de endte hos Sony er delvis på grunn av Motorpsycho og Dumdum Boys.
– Motorpsycho og vi befinner oss i omtrent tilsvarende situasjon, som undergrunnsband som gjennom flere år har kusket Europa rundt og bygd opp et marked det går an å overleve på. Mens Dumdum Boys i mange år var det klart tøffeste rockbandet i Norge. For begge disse har Sony fungert bra, og det virket betryggende da valget måtte gjøres.
Større interesse
Bare noen få dager etter «Basement Apes»-utgivelsen har Gluecifer allerede rukket å registrere at interessen for bandet er større enn noensinne, noe de nøkternt antar delvis har med apparatet rundt dem å gjøre. Samtidig som de presiserer at musikken ble spilt inn mens de fortsatt var kontraktløse.
– Tilværelsen i undergrunnen ble til et fengsel hvor ingenting funket, så bare det å komme seg ut av kontrakten var en så stor opptur at det trakk musikken i en mer positiv og lysere retning. Dette ble plata hvor vi åpnet oss og prøvde ut det aller meste, mens den ganske sikkert ville blitt fryktelig klaustrofobisk dersom vi hadde forblitt på vårt gamle selskap, resonnerer bandet.
– Dessuten innser vi at vi befinner oss i en sjanger som lett kan bli A4. Også av den grunn var det viktig å kutte gamle dogmer og fordommer og komme oss videre. Så får oppgaven bli å åpne enda noen nye dører neste gang, konkluderer Biff Malibu.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i Adresseavisen 9. april 2002)
