Oslo: – Hvalfangst er en gammel tradisjon i Norge, men vi skjønner likevel ikke at Norge ønsker å drive med dette når det internasjonale samfunnet er mot. Som australiere frykter vi den signaleffekten som norsk hvalfangst kan gi. Får Norge internasjonal aksept, kommer også Japan til å sette ut båtene. Og Japan har dessverre ingen tradisjon for å sette miljøhensyn over pengeinteresser.
Sier Bones Hillman (35), bassist i Midnight Oil som torsdag spiller i Norge. Når NTB treffer bandet, er Bones Hillman imidlertid overraskende forsiktig i sine uttalelser om norsk hvalfangst.
– Vi vet ikke alt om dette spørsmålet. Dersom jeg var overbevist om at hvalen ikke er truet, kunne jeg kanskje akseptere hvalfangst. Men så lenge rapportene om dette er motstridende, burde Norge holde fingrene unna fatet.
Gruppas anfører, den skallete 40-årige vokalisten Peter Garrett er imidlertid mer kategorisk i sine uttalelser:
-Å fange hval er en beslutning som må tas globalt, og ikke av et enkelt land, mener Garrett som er styremedlem i det australske Greenpeace.
Engasjert band
Midnight Oil har eksistert i 16 år, og har siden platedebuten i 1978 utgitt ni studioplater. Den siste, «Earth And Sun And Moon», kom tidligere i år, mens det store internasjonale gjennombruddet kom med «Diesel And Dust» i 1987, anført av den politisk flammende hiten «Beds Are Burning». På denne plata var det ikke minst situasjonen til australnegrene som opptok bandet.
– Det er mange problemer å løse, og det er fortsatt en rasistisk holdning mot australnegre i hjemlandet vårt. Likevel har vi inntrykk av at situasjonen har bedret seg siden den gang vi spilte inn «Diesel And Dust». Regjeringen har for første gang bedt om unnskyldning for den måten australnegrene er blitt behandlet på, og det er et positivt tegn, sier Garrett til NTB og tilføyer:
– Men jeg vil være forsiktig med å ta noe av æren for dette selv. Det er vanskelig å bedømme om vår musikk har hatt noen effekt, selv om jeg tror at musikk kan sette aktuelle spørsmål på dagsplanen – og derigjennom skape holdninger som kan framskynde forandringer.
Garrett i sentrum
Garrett har vært aktiv både i Greenpeace og mange andre organisasjoner, og for noen år siden var han på nippet å bli innvalgt i det australske senatet.
– Jeg har imidlertid trukket meg litt ut av politikken nå, og har ingen planer om å forsøke på nytt, sier Garrett, som også er utdannet jurist.
Mye av oppmerksomheten rundt Midnight Oil dreier seg om Garrett, men ifølge Hillman har ingen av de andre i bandet lyst til å bytte med Garrett.
– Han er den mest politisk kunnskapsrike og velartikulerte av oss, men prisen han må betale for det er mindre privatliv. Vi andre trives med å leve godt av å spille musikk vi føler for, og samtidig kunne forbli anonyme. Hjemme i Sydney er det svært få av mine naboer som aner noe om meg, men kona mi har registrert at de lurer fælt. De har lagt merke til at jeg går hjemme og driver dank i lange perioder, mens jeg så plutselig er borte inntil et år. Kanskje de tror jeg er en arbeidsløs fengselsfugl, smiler Hillman fornøyd.
Usikre framtidsplaner
Oslo-konserten torsdag er en av de siste på denne turneen. Avslutningen skjer i Paris om en uke, etter ti måneders kontinuerlig turnering.
– Noen av oss drar rett hjem, mens andre tar litt ferie i Europa etterpå. Vi skal komme sammen igjen i februar, uten at vi i dag aner hva det fører til. Men for et rockband finnes det vel egentlig bare to reelle alternativ; å begynne arbeidet med en ny plate, eller å legge ut på en ny turne.
Hvis det blir en ny plate, antyder Hillman og Garrett at de kan tenke seg samme konsept som på «Earth And Sun And Moon». Den ble innspilt i en gammel fabrikkbygning som er omgjort til et studio, men ifølge bandet var den tekniske standarden i studioen så dårlig at det likevel minnet mest om et verksted.
– Resultatet ble en villere produksjon enn de to foregående platene, «Diesel And Dust» og «Blue Sky Mining», kommenterer Garrett mens Hillman tilføyer at det er slik de ønsker det.
– Det var befriende å spille inn plata analogt og uten noen slags computere eller annet høyteknologisk utstyr. Det ga bandet et råere og mer organisk preg, og akkurat nå føles det i hvert fall som det eneste riktige for bandet.
Støttekonserter
Uansett hva som skjer, ser Midnight Oil likevel ingen grunn til å bli mindre politiske på kommende plater.
– Det er nok av andre band som sørger for kjærlighetssanger, fastslår Hillman som framholder at det er et privilegium å kunne spille støttekonserter. Nylig spilte de en utendørskonsert i Vancouver i Canada, i protest mot at et skogsområde utenfor Vancouver er i ferd med å bli hugget ned.
– I den forbindelse spilte vi inn en låt sammen med Tragically Hip, Daniel Lanois og Hothouse Flowers. Den kommer på en plate som gis ut til støtte for kanadiske aktivister som ble arrestert under demonstrasjonene, men så vidt jeg vet blir denne plata bare å kjøpe i Canada.
Av Leif Gjerstad
(intervju første gang publisert i NTB 17. november 1993)
