Da grønsjbølgen avtok i intensitet slo britpopen mot oss med all kraft mens Blur og Oasis kranglet om tronen. Søndag 6. januar er det 25 år siden Oasis gikk i studio med debutalbumet «Definitely Maybe».
Med alt det vi i dag vet om Oasis og de to Gallagher-brødrene framstår tittelen som sjeldent genial. Den rommer både det skråsikre «definitely» som speiler bandets arrogante selvsikkerhet, og den gir plass til det mer usikre «maybe» som kler et band som møtte verden med en ustrukturert fuck you-holdning.
Dessuten ble «Definitely Maybe» en av tidenes mestselgende britiske debutalbum. Men havnet likevel i skyggen av bandets etterfølgende mesterverk «(What’s the story) Morning Glory».
Vanskelig start
Historien kunne likevel blitt en helt annen, dersom ikke Noel Gallagher og de andre hadde vært misfornøyde og frustrerte høsten 1993. Oasis hadde nylig skrevet kontrakt med det hippe plateselskapet Creation Records, og gikk i studio for å jobbe med debutalbumet. Men samarbeidet med produsent Dave Batchelor funket ikke. Ifølge Noel Gallagher ble lyden Batchelor skrudde så altfor kraftløs og polert til å kle Oasis, og mens pengene rant ut spredte panikken seg.
Etter mange telefoner og samtaler med plateselskapet klarte Noel Gallagher til slutt å overbevise sine Creation-kontakter at prosjektet med Batchelor var dødfødt. Produsenten fikk sparken, mens Gallagher oppsøkte andre studioer i et forsøk på å redde det som allerede var innspilt.
Nytt forsøk
Det lyktes bare sånn noenlunde, og mens frustrasjonen spredte seg ble avgjørelsen tatt om å begynne på’n igjen. Man booket Sawmills Studio i Cornwall, og med Noel Gallagher og Mark Coyle som produsenter startet innspillingen 6. januar. Men trolig var Gallagher for uerfaren for oppgaven, og hans forsøk på å gjenskape bandets livesound mislyktes.
Plateselskapet vurderte resultatet som for dårlig til å gi ut, mens Noel Gallagher var så frustrert at han bare ønsket å glemme hele greia. «Definitely Maybe» lå an til å bli en av disse produksjonene som aldri fikk se dagens lys. Og kanskje er det nettopp det at plata var i ferd med å bli avskrevet som reddet den.
Frie hender
I hvert fall fikk studiotekniker Owen Morris bortimot frie hender til å gjøre hva han ville, i et siste desperat forsøk på å se om det var mulig å redde plata. Og det vet vi jo nå at det var. Morris vurderte Gallagher-miksen som altfor rotete og overlesset, og renset og ryddet i overdubs samtidig som han la til delays og andre effekter på utvalgte steder.
Både Oasis og Creation Records ble så fornøyde med det Morris hadde gjort at de ga ut «Supersonic» som singel i april 1994, og fulgte opp med «Definitely Maybe»-albumet i august samme år.
Øyeblikkelig suksess
Da hadde allerede Oasis-feberen grepet om seg i England og mens kritikerne hyllet Oasis gikk «Definitely Maybe» rett inn på salgslistenes førsteplass i sin aller første uke. Og siden Blur bare kort tid før hadde gitt ut tredjealbumet «Parklife» og Suede like etter slapp sitt andrealbum «Dog Man Star» var britpop etablert som et kraftsentrum i britisk og internasjonal rock.
Sitt klimaks nådde kanskje britpopen likevel et par år seinere, da Oasis ga ut andrealbumet «Morning Glory» (selvsagt med Owen Morris som produsent) og rivaliseringen mellom Oasis og Blur førte til den så kalte (og delvis medieskapte) britpopkrigen mellom Gallagher-brødrene og Blurs Damon Albarn.
Av Leif Gjerstad
Les også: Minner fra britpop-tida
Les også: Oasis: Villblomst i rockeørken?