(Intervju første gang publisert oktober 1991)
– Det spiller ingen rolle hvor mye rutine jeg enn har. Jeg blir fremdeles fryktelig glad når folk sier noe pent om musikken min – og såret hvis noen er negative. Men jeg har lært meg å leve med dette. Jeg har akseptert det som en del av min personlighet.
Glad eller såret, Åge Aleksandersen får de kommende dager god anledning til å reflektere over egne følelser. Etter mer enn to og et halvt års fravær er den 42-årige trønderen torsdag tilbake med ny plate, «Laika», og over frokostbordet innrømmer han at han gruer seg litt til kritikkene. Han står selvsagt for det han gjør, men han har ikke lært å bli så hardhudet at han klarer å blåse en lang marsj i hva andre måtte mene om ham.
– Dessuten vet jeg ikke om det er det jeg ønsker, for det innebærer samtidig at du må stenge mange følelser ute, filosoferer Åge som hevder at hans nye plate «Laika» er mindre seriøs enn forgjengeren «Solregn».
– Riktignok inneholder «Laika» sanger både om kjærlighet og politikk, slik vi gamlekara har for vane, men stemningene som preger plata, er nok lysere enn på mine siste plater. Og siden det ikke var bevisst, gjenspeiler vel det at jeg har vært i ganske godt humør de siste par årene?
Live i studio
Åge forteller at musikerne, produsenten Lasse Lindbom og han selv forberedte seg godt før de skulle inn i det danske studioet, slik at selve innspillingen skulle bli mest mulig livepreget.
– Tanken bak «Laika» var at det ikke skulle være så blodig alvor, og derfor etterstrebet vi det levende, menneskelige elementet i studio. Sammenliknet med mine tidligere plater er denne mer akustisk preget og med klare undertoner av folk. Og selve innspillingen gikk faktisk unna på seks dager, slik at det som tok litt tid, var mixingen og etterarbeidet.
Symbolsk tittel
Som de aller fleste allerede vet, er «Laika» ikke Åges hemmelige elskerinne eller noe slikt, men navnet på den første romhunden som føyk over hodene våre i 1957.
– Jeg var åtte år den gang, og var svært bekymret for hvordan det skulle gå med den stakkars bikkja, mimrer Åge smilende. Og selv om akkurat hans egne bekymringer for Laika ikke er hovedtemaet på plata, ser han likefullt Laika som et symbol både på vår store nabo i øst og den forgangne tida.
– For mange i min generasjon startet bevisstheten om Sovjet nettopp med Laika. Satellitten med Laika viste at det fantes mektige krefter i nabolandet, som nå drøye 30 år etter har gått helt i oppløsning. Samtidig kan rom-Laika illustrere hvor mye sprøtt menneskene kan finne på, og hvordan folk beskytter seg mot slike speisa ting med jordnære reaksjoner. Folk brukte vel så mye energi på å bekymre seg over at de kanskje fikk bikkja i hodet, som å filosofere over hva menneskets søken ut i rommet kunne innebære.
Jordnær sjelesørger
Åge skjønner denne reaksjonen godt, og beskriver seg selv gjerne som en jordnær fyr. Men hans evne til å sette ord på kjente følelser i sine sanger, har også ført til at han i perioder har fått rollen som sjelesørger.
– Det var ille rundt «Lys og varme»-tida, men det har heldigvis roet seg nå. Og det har også jeg. Jeg har akseptert at mange har et sterkt forhold til enkelte av mine sanger, og har vel samtidig lært litt mer om livet som kjendis. Jeg har lært hvor viktig det er for min egen mentale helse å få leve et liv utenfor rampelyset. Jeg ønsker ikke å være kjent for å være kjent, men for det jeg skaper som artist. Derfor står jeg villig i fokus i korte perioder, når det er noe nytt i min karriere som kan være av interesse. Men mesteparten av tida lever jeg svært anonymt som en helt vanlig familiefar med hjem i Byåsen, Trondheim.
Kulturstøtte
Etter utgivelsen av «Solregn» vinteren 1989, har Åge gjennomført en nesten årelang turné samt brukt enda et år til låtskriving. Samtidig har han avsatt en del tid til reising. Med såvel musikalske oppdagelsesferder til Eire og USA som reiser med humanitært fortegn til Romania og Nicaragua på programmet.
– Når du reiser til land som Romania og Nicaragua, innser du hvor godt vi egentlig har det her hjemme, sier Åge som sammen med Björn Afzelius er involvert i et kulturhusprosjekt i Nicaraguas hovedstad Managua.
– Byens gamle Grand Hotel ble rasert av jordskjelvet i 1972, og med penger som Björn og jeg har vært med på å spille og samle inn, settes nå huset i stand igjen. Om et år skal det stå ferdig, og får da funksjon som et kulturhus, med rom for mange slags kulturaktiviteter. Driften skal overtas av lokalbefolkningen, slik at Björns og mitt engasjement i det prosjektet er avsluttet den dagen huset står ferdig, forteller Åge som antyder at engasjementet i Nicaragua likevel ikke trenger å være helt over når huset gjenåpnes. Det snakkes allerede om at Björn og Åge skal forsette samarbeidet for å reise penger til et funksjonelt platestudio i Nicaragua.
Gode venner
Kontakten med Afzelius kom i stand gjennom musikken, men Åge bekrefter at det for lengst har passert «kollegie»-stadiet.
– Vi er blitt veldig gode venner, men har bestemt oss for at vårt samarbeid – i hvert fall foreløpig – skal være begrenset til slike kulturpolitiske støtteprosjekter som det i Nicaragua. Da stiller vi gjerne opp som duo, mot god betaling, flirer Åge som solgte 180.000 av «Solregn» her hjemme, men som trass i en viss interesse i Sverige, synes uinteressert i å bruke vennskapet til Lindbom og Afzelius som en brekkstang overfor det svenske markedet.
– Skulle den dagen komme at alle dører står åpne for meg i Sverige, vil jeg opplagt intensivere arbeidet der. Men foreløpig er ikke det tilfelle, og derfor gidder jeg ikke å bruke masse energi og tid på söta bror. Til det er jeg altfor makelig anlagt, ler Åge som likevel ikke er mer makelig enn at han i månedsskiftet legger ut på nok en Norges-turne.
Startskuddet går i Skien torsdag 31. oktober, og før Åge en gang i 1992 kan trekke seg tilbake til livet som anonym tobarnsfar i Byåsen igjen, har han etter planen gjennomført ytterligere 140 konserter.
Av Leif Gjerstad
(Intervjuet ble første gang publisert i NTB 23. oktober 1991)
Les også: Lyse dager for Åge (Intervju fra 1989)
