Oslo: – Jeg har bodd i London i 24 år, og har fått tid til å bygge opp mange fordommer mot å jobbe i mitt gamle hjemland USA. Det er få som kan motstå fristelsene i Hollywood, og det er få som klarer å overleve kreativt i filmbyen. Det eneste jeg ønsker å få fra Hollywood er pengene deres!
Terry Gilliam ler hjertelig mens han unnskylder sin røde nese og rennende øyne.
– Influensa, og jeg har sikkert allerede smittet halve flyet på vei til Oslo, sier filmregissøren som snart er aktuell på norske kinoer.
Den 31. oktober får hans siste film «The Fisher King» premiere, og med Robin Williams i en av hovedrollene har den allerede blitt både en stor kritiker- og kassasuksess i USA.
Litt av en revansje for Gilliam, Monty Pythons ene amerikanske innslag, som tidligere har slitt med ryktet som en uansvarlig filmregissør med store budsjett-overskridelser og moderat kommersiell suksess.
– Vel, det er nå bare halve sannheten. «Time Bandits» gikk faktisk bra i USA, og det er bare «Baron Munchhausens eventyr» som fortjener karakteristikken pengesluk, korrigerer Terry Gilliam. Derimot bekrefter han at han i forkant av premieren til Hollywood-finansierte «The Fisher King» ble fortalt at filmen var for intelligent for å nå fram til publikum.
Noe mer enn annenrangs
– Holdningen i Hollywoods filmkretser er gjerne at publikum helst vil ha svisker og søtsuppe. Og når den forventede applausen fra publikum kommer, tolker man det som et signal om at de ønsker enda mer av samme slag. Men som alle andre ønsker også det gjennomsnittlige kinopublikum litt variert kost, og innimellom kan du derfor by dem på noe helt annet og fremdeles lykkes.
Slik som i tilfellet «The Fisher King», kommenterer Terry Gilliam og hevder at dette er en av grunnene til at han trives utmerket som «eksil-amerikaneren i London».
– Mange amerikanske filmskapere har problem å løsrive seg fra det trangsynte amerikanske perspektivet som de tror hele verden speiler seg i. Og som resten av verden vet ikke stemmer i det hele tatt. Som eksil-amerikaner får jeg et nyttig korrektiv til den amerikanske virkelighetsoppfatning. Det gir meg et videre perspektiv å se livet og tilværelsen gjennom.
To livsskjebner
Handlingen i «The Fisher King» er lagt til New York, der byens «kuleste» radio-DJ Jack Lucas (spilt av Jeff Bridges) plutselig blir kastet ut i en krise når en sinnsforvirret mann meier ned flere mennesker på en av byens «in»-cafeer. Mannen har vært en av Lucas’ trofaste lyttere, og det blir hevdet at han ble inspirert til drapene av Lucas’ sleivkjeftede kommentar om klientellet på cafeen.
Lucas får skyldfølelse, og er på kanten til å begå selvmord når han tilfeldig treffer og blir reddet av den halvgale uteliggeren Parry (spilt av Robin Williams) som «ser» riddere og som jakter på en hellig gral i tjukkeste New York. Bak Parrys galskap skjuler det seg en tragedie, og Lucas’ og Parrys livsskjebner viser seg å ha en del felles bånd. Og samtidig som Lucas blir besatt av ønsket om å hjelpe Parry, lærer han selv mye om livet og livsverdier fra sin nye venn.
Smerte som tema
– Hovedtemaet i filmen er smerte, om hvordan mennesker helt uforskyldt kan vippes av pinnen av smerte. Samtidig er det historien om en mann som lever i en isolert verden, og hvordan han bruker sine omgivelser skruppelløst for å fremme sin egen karriere. Det er et farlig menneske, men omstendighetene vil det slik at han blir nødt til å betale en høy pris for sin selvopptatthet. Og etter mye om og men, trekker han lærdom av det som har skjedd, sier Gilliam som ikke nøler med å karakterisere filmen som «moralsk».
– Den har et klart budskap å fortelle, og for at ikke budskapet skulle forsvinne, måtte vi passe på at smerten i filmen ikke ble glattet ut.
Samtidig som det var av avgjørende betydning at filmen fikk en lykkelig slutt.
– Eller for å være helt nøyaktig: Tre lykkelige sluttscener, forsetter Gilliam leende og omtaler filmen som en emosjonell berg-og-dal-bane.
– Det vanskeligste under arbeidet med «The Fisher King» var derfor å ikke falle av i svingene. Filmen bruker komiske virkemidler til å beskrive moralske og emosjonelle temaer, og med dårlig styring kunne filmen lett endt opp som enda en meningsløs og overfladisk «følelses»-film.
Williams garantist
At Terry Gilliam fikk Hollywood til å satse penger etter oppstyret rundt Oscar-nominerte «Baron Munchhausens eventyr», henger sikkert sammen med at Robin Williams tok rollen som den halvgale Parry.
– Allerede da jeg fikk utlevert manus til gjennomlesing, ble jeg fortalt at Robin Williams var påtenkt rollen som Parry. Og siden den rollen er som skreddersydd for ham, hadde jeg ikke noe problem med å si meg enig. Min jobb ble derfor ikke å finne Parry, men å overtale Williams til å ta rollen. Samt å finne en som gled naturlig inn som Williams’ kontrast i rollen som Lucas.
Sier Terry Gilliam som altså lyktes i sitt forsett. Og som ikke nøler med å sende en takk til samtlige som var involvert i filmingen.
– «The Fisher King» var et utpreget lagarbeid, og alle medvirkendes inspirerte engasjement er utvilsomt en vesentlig grunn til at filmen ble så vellykket.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB 24. oktober 1991)
