Country/americana, rock, folk, blues, gospel og jazz. Det er plass til alt når det internasjonale plateåret 2025 skal oppsummeres. Med ti personlige favoritter, supplert med 25 andre «under streken»-anbefalinger.
Mavis Staples: «Sad And Beautiful World»
86 år gamle Mavis Staples gikk «læretida» hos pappa Pops og søsknene i The Staple Singers (1948-1999), men har i snart 50 år også gitt ut en rekke soloalbum. I 2022 ga hun ut et elleve år gammelt duoalbum med The Bands Levon Helm, og «Sad And Beautiful World» er første soloalbum på seks år. Mavis er en tolker av aller beste sort og går inn med hele seg i formidlingen, her med Tom Waits’ «Chicago» og Leonard Cohens «Anthem» blant de ypperste. En rekke gjestemusikere bidrar, fra Buddy Guy og Bonnie Raitt til Derek Trucks og Jeff Tweedy.
Madison Cunningham: «Ace»
«Ace» er et «skilsmissealbum», likevel er det en henrivende og smakfull utgivelse med 14 egenskrevne låter som mikser folk, folkrock og americana, med piano som et hovedinstrument. California-artisten har særtrekk, et eget stempel og en egen signatur. Hennes tredje soloalbum, «Revealer» (2022), fikk en Grammy i folk-klassen. Denne er ikke dårligere. 15. februar er hun tilbake i Oslo.
Jason Isbell: «Foxes in the Snow»
Vi er bortskjemt med en rekke glimrende album med Jason Isbell og band. Hvordan blir det når han står aleine? Vel, det blir herlig nedstrippet, «bare» akustisk gitar og vokal, fra Isbell uten backingbandet The 400 Unit. Elleve tildels personlige låter om skilsmissen fra artisten Amanda Shires, om den nye kjæresten og datteren Mercy (10), framføres med Isbells sedvanlige inderlighet. Med låter som «Good While It Lasted» havner albumet lett i kategeorien «skilsmissealbum».
Amanda Shires: «Nobody’s Girl»
Der havner «Nobody’s Girl» også. Et halvt år seinere, i september, dukker Amanda Shires opp med sin «versjon» – et av årets såreste og vondeste album etter bruddet med Jason Isbell for et par år siden. Dere som har sett den utmerkete HBO-dokumentaren «Jason Isbell: Running with Our Eyes Closed» (2023) kunne observere at de sleit, ti år inn i ekteskapet. Som Allmusic.com konkluderer i sin anmeldelse: «As an act of musical exorcism, it’s breathtaking».
Robert Plant: «Saving Grace»
Jeg lar meg ikke slutte å imponere over hva Robert Plant kan få til – med de rette låtene og musikerne. Etter Led Zeppelin har han gått sine egne veier i flere bandkonstellasjoner og i duo med Alison Krauss. Denne miksen av blues, folk, country, gospel og world music er spilt inn over en periode på seks år, nå med vokalisten Suzy Dian og resten av britiske Saving Grace. Materialet er en miks av tradisjonelle og andres låter, som Moby Grapes «It’s A Beautiful Day Today» og Minnesota-bandet Lows «Everybodys’s Song».
Jeff Tweedy: «Twilight Override»
Wilcos frontmann ser ut til å sitte på en utømmelig brønn med gode låter. Kanskje er 30 låter et par-tre for mange, men jeg tilgir Tweedy det aller meste. Wilco er tross alt verdens beste band, og han har det meste av æren for det. «Twilight Override» er ei lita skattekiste proppet med inntrykk fra Tweedys ofte lett skrudde univers, der det føles helt riktig å synge «Lou Reed Was My Babysitter». Sønnene Spencer og Sammy er med på henholdsvis trommer m.m. og synth.
Alison Krauss & Union Station: «Arcadia»
Plateselskapet til «fløyelsstemmen» Alison Krauss bomma litt da de lanserte henne som en litt glatt countryartist for åtte år siden. Her er hun heldigvis tilbake i stt rette bluesgrass-element, sammen med Union Station og med ny medvokalist, Russell Moore (som erstatter Dan Tyminski). Det er deres første sammen på 14 år, en miks av countryballader og opptempolåter, så velspilt og -sunget at det er en sann fryd – med dobrospiller Jerry Douglas i frontlinja.
Craig Finn: «Always Been»
The Hold Steadys frontmann overgår seg sjøl på soloalbum nummer fem, produsert av The War On Drugs’ Adam Granduciel – som også er en av flere gitarister her. Mer melodiøst fengende enn rocka, med gode tekster hele veien. Albumet er blitt kalt «en roman presset inn i et albumformat». Og virker coveret kjent? Finn har gjenskapt motivet fra Randy Newmans «Little Criminals» (1977).
Charley Crockett: «Lonesome Drifter»
Texaneren Charley Crockett er uvanlig produktiv, uten at det går utover kvaliteten. Likevel er «Lonesome Drifter», som kom i mars, hakket hvassere enn «Dollar A Day» fra august. Begge er spekket med gode, tradisjonelle countrylåter, en mangelvare når du går gjennom amerikanske Billboards Hot Country-lister. Radiostasjonene spiller bare glatt popcountry, noe som blir tydelig hver gang Country Music Awards sendes på tv. Folk som Crockett sliter med å få innpass, men har likevel et stort publikum.
Jesse Welles: «Devil’s Den»/ «With The Devil»
Internettfenomenet Jesse Welles (32) er en slags reinkarnasjon av Woody Guthrie. Han debuterte i 2018, men tok raskt en lang pause fram til i fjor – og har vokst fra noen tusen til ca. 700.000 månedlige lyttere på Spotify på et drøyt år. Han er politisk, og hans mest strømmede låt, «War Isn’t Murder» om Gaza-krigen, har passert åtte millioner. Av årets fem (!) utgivelser kunne jeg valgt «Middle» ellerr «Pilgrim» , men lander på de elleve låtene som er gitt ut både solo («Devil’s Den») og med band («With The Devil»). Jeg klarer ikke å bestemme meg for hvilke som er best. Et luksusproblem!
25 under streken (i tilfeldig rekkefølge):
Early James: Medium Raw
Big Thief: Double Infinity
Jerry Leger: Waves of Desire
Larkin Poe: Bloom
Pulp: More
Sarah McLachlan: Better Broken
Van Morrison: Remembering Now
David Ramirez: All The Not So Gentle Reminders
Willie Nelson: Of What A Beautiful World
DK Harrell: Talkin’ Heavy
Trinelise Væring: A Songwriter’s Odyssey
Gary Louris: Dark Country
Valerie June: Owls, Omens, and Oracles
Tyler Childers: Snipe Hunter
Josh Ritter: I Believe in You, My Honeydew
Neko Case: Neon Grey Midnight Green
T. Hardy Morris: Artificial Tears
Ron Sexsmith: Hangover Terrace
Julien Baker & Torres: Send A Prayer My Way
Lord Huron: The Cosmic Selector Vol. 1
Brandi Carlile: Returning to Myself
Counting Crows: Butter Miracle, The Complete Sweets!
Taj Mahal & Keb’Mo: Room On The Porch
Lily Allen: West End Girl
James McMurtry: The Black Dog And The Wandering Boy
Av Øyvind Rønning
Les også: Årets beste norske album 2025 (Øyvinds utvalgte)
Les også: Årets beste norske album 2024 (Øyvinds utvalgte)
Les også: Årets beste internasjonale album 2024 (Øyvinds utvalgte)
Les også: Årets beste norske album 2025 (Leffes utvalgte)
Les også: Årets beste svenske album 2025 (Leffes utvalgte)
2 thoughts on “Årets beste internasjonale album 2025 (Øyvinds utvalgte)”