Jeg kommer ikke utenom Ane Brun, Ole Paus og Motorpsycho når jeg skal oppsummere det norske plateåret 2020 og trekke fram personlige favoritter. Men det er selvsagt mange flere jeg har hørt på med glede, og her har du ti som lar seg høre.
Som vanlig lar jeg være å rangere dem, og presenterer dem heller alfabetisk.
Stein Torleif Bjella «Øvre Ål Tonekompani» (Heime med hund)
På sitt femte album har Bjella gjenopptatt samarbeidet med produsent Kjartan Kristiansen, og det er blitt nok en triumf. Låtmaterialet er gjennomgående veldig sterkt og produksjonen evner å synliggjøre Bjellas unike univers. Et univers der han kryper ned til stusselige skjebner på det superlokale plan og kommer opp med innholdsrike fortellinger vi alle kan relatere til, enten vi måtte mene at de handler om oss selv eller bare noen vi kjenner.
Les også: Nye toner fra Bjella (intervju)
Les også: Kjartan om samarbeidet med Bjella (intervju)
Ane Brun «After the Great Storm» (Balloon Ranger)
Fem år etter at hun sist ga ut nytt kom Ane Brun tilbake med to album i høst, hvorav denne var den første og mest utadvendte. For selv om mange av tekstene handler om sorg og sorgbearbeidelse, er «After the Great Storm» (produsert sammen med Martin Hederos) en fryd å høre. Forfriskende kreativ, der den leker seg med beats, synther og perkusjon som en slags grunnmur, mens Ane Bruns markante og klangrike stemme sammen med strykere legger seg oppå som utsøkt garnityr på en utsøkt plate.
Les også: Da skrivelysten kom tilbake, ble det sanger til to album (intervju)
Bendik Brænne «Personal best?» (Bendix)
To av Brænnes fire langspillere er blitt belønnet med country-Spellemannpriser. Nå antyder han i tittelen at hans femte kan være hans beste noensinne. God i lange baner er den i hvert fall, der han som så mange andre nordicana-artister iscenesetter sin musikk innenfor en ramme av sommerlett californiapop med melankolske undertoner. Harmonier, luftige gitarer og strykere peker i retning vestkystens 1960- og 1970-tall, mens et assortert utvalg instrumenter sørger for et nyansert lydbilde som rommer flere lag i klassisk orkestral poptradisjon.
Sondre Lerche «Patience» (PLZ)
Helt siden Lerche dukket opp for 20 år siden har han vist sin store interesse for og innsikt i musikkhistorien. For «Patience» (som avslutter en platetrilogi) innebærer det en like ambisiøs som sømløs produksjon, der han ledig vandrer mellom ulike miljøer, tidsaldre og sjangeruttrykk – og der tålmodighet er et stikkord og oppbrudd et annet. Det kunne endt som et sprikende kaos, men Lerche klarer å trekke elementene sammen til noe som hele veien bærer hans klare, personlige signatur.
Little Hands of Asphalt «Half Empty» (Furuberget)
Etter åtte års fravær er Sjur Lyseid endelig tilbake med et nytt Asphalt-album. Og det er en velkommen tilbakekomst! Med en dempet, sår undertone lager han melankolsk og melodiøs indiepop i grenselandet til lavmælt vise/americana. Ikke nødvendigvis så originalt, men som låtskriver har Lyseid evnen til å skrive minneverdige melodier som med overraskende vendinger og både stemningsfulle og meningstrengte tekster får en egenart som gjør at The Little Hands of Asphalt skiller seg positivt ut.
Motorpsycho «The All Is One» (Rune Grammofon)
Dobbeltalbumet er siste plate i bandets Gullvåg-trilogi, og byr på halvannen time musikk inndelt i tre bolker. Første og siste del er spilt inn i Frankrike, mens det 40 minutter lange midtpartiet er spilt inn i Norge og byr på «N.O.X.»-suiten som ble urframført på Olavfest i fjor. Dette gir bandet mulighet til å utforske såvel psykedelia og progg som hardrock i en slags 70-tallstapning, før de vrir på bryteren og legger ut på en like mektig som hypnotisk ferd med symfoniske trekk og stemningsmessige skift som stadig tar musikken nye veier.
Les også: To norske å møte høsten med
Emilie Nicholas «Let Her Breathe» ((Mouchiouse Music/Warner Music)
Emilie Nicolas markerte seg veldig fordelaktig som en spennende artist på sine to første album, men på «Let Her Breathe» har hun lagt en ny alen til sin vekst. Strålende, sensuelle og såre vokalprestasjoner som uten å ta i for mye får sagt desto mer. Tekstlig dreier mye seg om kjærlighetens irrganger, fra bruddets smerte til nyvunnen optimisme. Alt nydelig drapert med jazzete blåstenk, mens hun lekent integrerer ulike uttrykk i sin musikk og gjør det til sitt eget.
The Northern Belle «We Wither, We Bloom» (Die With Your Boots On Records)
Fem år etter debuten er The Northern Belle klar med tredjealbumet. Siden sist har låtskriver/vokalist Stine Andreassen bodd litt i Nashville, men for albumet er inspirasjon fra den mer popete vestkystrocken like stor. Det har gitt en plate som omfavner popen på flere låter, mens den kommer nærmere countryen i platas vare og vakre ballader. Marcus Forsgrens vellydende produksjon sikrer at «We Wither, We Bloom» er blitt nok et vitnesbyrd på at norsk americana for tiden rir på en kreativ medgangsbølge.
Les også: To norske å møte høsten med
Ole Paus «Så nær, så nær» (Drabant Music)
Jeg unnlot å anmelde plata da den kom, grunnet inhabilitet (bokprosjektet «Pauspoeten. Samlede tekster gjennom 50 år»). Men ti måneder seinere må det være lov å melde at jeg er så enig med et samlet norsk anmelderkorps: Dette var snadder! På hver sin kant har Ole Paus og Motorpsycho levert så mye bra at det var naturlig å knytte forventinger til samarbeidet, men at det skulle fungere så bra og balansere så fint mellom Paus poetiske og Motorpsychos monumentale verden tror jeg de færreste hadde forutsett. En klassiker!
Les også: Ole Paus spiller inn plate med Motorpsycho
Malin Pettersen «Wildhorse» (Die With Your Boots On Records)
Lucky Lips-vokalisten fikk en Spellemann for solodebuten i 2018. Her følger hun opp med en enda sterkere plate. Nashville-innspilte «Wildhorse» er et vitnebyrd om Pettersens evne som låtskriver, der hun mikser tradisjonell country med popete melodier som hun framfører med stilsikker autoritet. Og bandet hun har med seg følger henne like intuitivt som lekent, i en produksjon som by på nordicansk vellyd av aller beste sort.
Les også: Vill jubel for Malins wildhorse (intervju)
Ulver «‹Flowers of Evil» (House of Mythology)
Ulvene har vandret en lang vei siden starten på 1990-tallet som et black metalband med sans for folkemusikk og mytologi. De har vært i stadig bevegelse, inntil de nå kan synes å ha slått seg litt til ro i et landskap som fortsatt er mørkt, men som i all sin småtrege dysterhet også klinger forfriskende poprockete. Slik som på forgjengeren har Ulver også på årets album orientert seg i retning den mørke delen av 80-tallets synthpop, men mens de forrige gang mest snuste nysgjerrig på overflaten, har de på sitt nye album med stort helle dukket enda dypere ned i materien.
Av Leif Gjerstad
Les også: Årets beste internasjonale album 2020
